English Essay

Zionic – #046 - Ass Monster

Hello. Sorry for my bad english. I shall try to improve by writing an essay. The essay will be about mules. To be more specific the essay will be about plastic mules. To be completely specific, here is the essay: Once upon a time, in fact three minutes past nine the first month of the sixth year before the ninth year on the second millenium, thirteen boys named John finally succeeded in creating life out of plastic. They had created a plastic mule. Being newborn, or at least newly created, it was covered in slimy plastic, so none of the Johns came over to give it a hug. The mule grew up to be a resentful goth/rave-scener (a suitable personality for any plastic mule) and danced all night long in clubs while the now rather old Johns were at home crying in despair as to the whereabouts and future of this social delinquent. That was the end of the essay, right at the stop-sign preceding this sentance.

Syv minutter over åtte

Zionic – #087 - Sheltered Dreams

Vanligvis merker jeg ikke at jeg er våken før jeg åpner øynene. Men nå lå jeg under dyna, øynene lukket og lys våken. Jeg kunne ikke huske å ha drømt noe som helst. Det var som om jeg våknet opp fra ingenting. Det var ikke helt mørkt, så sola må ha vært der ute et sted, over horisonten. Jeg ble liggende med øynene igjen bare fordi dette var nytt for meg. Jeg ville kjenne på denne følelsen. Som cirka ingenting kom jeg fram til. Det var slik det føltes. Kroppen hadde ikke begynt å lage hva enn slags kjemikalier den lager for å produsere humør i meg. Ikke noe glede, ingen sorg. Null planer eller aspirasjoner, ingenting ugjort. En tanke fanget oppmerksomheten min. Jeg er helt alene, tenkte jeg. Bare det at ingenting var vel mer unøyaktig. Alene? Det går ikke an å være alene her, konkluderte jeg. Åpner jeg øynene mine, så kan jeg være alene. Men ikke her inne. Altså er jeg ikke alene. Her er bare jeg, Andrea. Navnet mitt var det siste jeg så før jeg en smule overrasket merket at øynene mine hadde åpnet seg.

Interiørdesign

Zionic – #116 - Wtf Is Castlewood?

Senior Lambert hadde kjøpt en dukke billig på et marked på Grønland. Det var en sånn diger oppblåsbar type. De hadde kjempemange slike. Rad etter rad med enorme oppblåsbare dukker. De hadde alle slags typer; blond bimbo, rødhette med rutete sjal, norske politikere med alle hårfasonger fra kortklipt kommunegrå til kortklipt kommuneblond, japansk jålekvinnfolk, fremmedkulturell med o-formet munn og lårsterk kortvokst med drill. Senior hadde valgt seg ut den lårsterke varianten. Det var et svare strev å få blåst henne opp. Selv med en fotpumpe måtte han presse og presse. Desto nærmere han kom, desto mer virket det som de kraftige lårene hennes presset imot. Han ble ilter og hentet sin onkel Senior Preben, en diger kjemperusk, fettete og iført en usannsynlig skitten skjorte. Men han fikk presset luft inn i henne så det sto etter. De forseglet luftåpningen og stilte henne opp på et lite bord. En lampett lyste ned på henne. Hun sto i et hjørne for seg selv og ble det estetiske midtpunkt i leiligheten. Ingen kunne se på henne uten å vedgå at dette, dette var rett og slett perfekt.

Lyden Kare vanligvis drømmer om å høre

Zionic – #006 - sadsorryshit

Kare satt foran datamaskinen sin. Det var en person der han snakket med av og til. Men nå var han lei seg. Lei seg fordi han nettop hadde sittet og fortalt denne personen hvor lei seg han var, og lei seg fordi denne personen forsvant midt i samtalen. Men så fikk han en visjon! Mens Kare fortalte om ensomheten i sitt liv må denne personen ha blitt slått nærmest i bakken av medlidenhet (ja noe annet, tenkte Kare, ville være helt umulig for et anstendig menneske) og skjønt at det eneste, det absolutt eneste akseptable å foreta seg var å umiddelbart løpe ut i bilen sin og kjøre direkte til Kare for å si, Hei, Hei Kare, nå er du ikke alene lenger!

Datamaskinen lagde så en lyd som tok gleden med seg langt ned i Kares mage hvor den råtnet mens han leste "jeg koker litt potet. skal ha det til middag i dag. lurer på hva jeg skal ha til middag i morgen, da får jeg besøk. kan du noen bra oppskrifter?"

Stians Sjel Selges

Zionic – #159 - Stians Sjel Selges

Noen hadde fanget ham og bundet ham fast til en tjukk trestokk. Fire sterke karer måtte til for å bære den av gårde. Ikke fordi Stian var en diger rusk av en kraftkar. Tvært i mot, han var en pingle. Det var stokken som var så ekstra tjukk. Det framhevet det pinglete ved kreket som var fastsnøret.

Denne stokken bar de ned til sentrumstorget og stilte den opp med et drønn som en totem til utstilling for alle og enhver. Stian gråt slik at de forbipasserende fikk meske seg. Han gråt så meskende. Etter at en tilfredsstillende diger stim av all slags bymennesker hadde samlet seg omkring slo Mons Mekt Apenes på sin gedigne gongong og erklærte:

STIANS SJEL SELGES!