rullestol@hotmail.com

Jeg har helt ville humørsvingninger. Eller. "Du har helt ville humørsvingninger," pleide hun å si til meg. Eller. Hun sa det én gang. Det jeg må lure på er hvorfor hun bare sa det én gang. Å ha helt ville humørsvingninger må være noe man enten har eller ikke har. Man kan ikke ha helt ville humørsvingninger sånn bare én dag. Alle har jo sånne dager i blant. Det betyr ikke at man har helt vilt noe som helst.

Jeg heter forresten Hege. Hei. Det var et navn jeg ga til meg selv da jeg ble lei mitt forrige, det som foreldrene mine ga meg. Kornelia, siden du helt sikkert ble temmelig nyskjerrig. Ja jeg vet. "Å nei. Kornelia, herregud for et vakkert navn". Men det er bare fordi det er så uvanlig. For deg. Jeg, jeg har hørt dette navnet hele livet. For meg er hele navnet like banalt som Børre. Herregud for et bra navn det er. Skulle ønske jeg kunne hete Børre, men, feil kjønn og sånt.

Faen som det irriterer meg. Jeg hører det om og om igjen. "Kornelia da!" Jeg later som jeg ikke vet hvem hun roper på til hun sier "Jeg nekter å kalle deg Hege." Da gir jeg henne oppmerksomheten min. Ansiktet mitt sier "Å, du sa navnet mitt, Hege altså, var det noe du ville?" Så sier hun det. "Du har helt ville humørsvingninger."

"Svingninger." Særlig. Heter jeg ikke fremdeles Hege kanskje? Det kan i værste fall kalles én sving. Jeg hadde ett humørsving. Fra Kornelia og ut til høyre mot Hege. Nei, jeg er over det der nå. Men, åh, her sitter jeg jo å skriver i Kornelias dagbok. Herregud... for noe pes. Hvorfor måtte jeg skrive KORNELIA med store bokstaver på omslaget? Jeg burde skrevet noe mer permanent. Min dagbok. Eller 18027564553, fødselsnummeret mitt. Eller e-postadressen min. Ja! Det skjer ikke jeg bytter DEN ut: rullestol@hotmail.com. Ah, lykke!

(Skulle ønske jeg hadde den e-postadressen...)