Håret mitt tok fyr

Jeg visste jo ikke, da jeg gjorde det, at armen min ville sette seg fast og knekke. Heller ikke at et tau var bundet rundt den ene foten min, med den andre enden festet til en bil som kjørte kjempefort vekk, og at foten min ville slites av derfor. Hvem som hadde limt huden min fast i heisen fikk jeg aldri vite, men heisen vant da den bestemte seg for å dra mange etasjer vekk uten meg. Og jeg kunne saktens undre meg over hvorfor det var rottegift i iskremen jeg spiste, om jeg da bare hadde visst eller forestilt meg en slik mulighet. Noe jeg ikke gjorde, fordi jeg kunne jo likegodt forestille meg at noen hadde installert kinaputter i ørene mine og akkurat var i ferd med å sprenge dem, noe som faktisk viste seg å være tilfellet.

Håret mitt tok fyr, også, helt uten grunn så det ut som.

Sjongløren

Byron Jakop hadde ett ønske i livet, selv om han ikke visste det selv: Å kunne sjonglere tre baller.

Å kaste én ball i været og ta den imot var litt som å spise brød med ketsjup uten brød.

Å leke med to baller var som å spise brød med ketsjup uten brød bare med brød denne gangen. Bedre, men ikke noe særlig bra.

Tre baller derimot. Et riktig antall ville vel gi den gode sjonglørflyten.