Ca passe

Hildoline hadde fraskrevet seg alle fremtidige tjenester, ikke av prinsipp, men av mangel på motstridende vaner. Hun stred gjennom universet som et legeme, noe hun jo også var, så det var både billedlig og bokstavelig talt. Men man kan jo undre seg hvordan noe så ubetydelig som bokstaver kan hevde seg med metaforer. På den annen side...

Hildoline krøkket seg sammen til en liten ball og frityrstekte seg selv i kroppstemperert dyne.

Klokke hjerte

Et klokkehjerte var jo ikke akkurat det hun hadde i tankene da hun ba om å få skiftet skolissene sine. Hun hørte det tikke. Tikk. Tikk. Tikk. Tikk. Tikk. På jobben hvor hun jobbet for penger var det nyttig, siden det delte opp dagen i så mange biter at ingen av dem helt var verdt å tenke på. Det var som om hun ble lønnet for ingenting, egentlig.

Hundre dager etterpå fant hun det for godt å miste krem på inn i kroppen sin der hjertet var, og det tålte ikke krem viste det seg. Det kom inn i mekanismen, og så stoppet det å tikke. Heldigvis var dette klokkehjerte ikke ansvarlig for å pumpe blod og slikt omkring. Det gjorde faktisk ikke mer enn å si tikk for å være helt ærlig. Det var lokalisert i venstre lår. Hvordan hun sølte krem inn dit er et mysterium, men det kan forklares slik: Låret var noen sekunder en biff som lå på en tallerken et helt annet sted, og da falt klokkehjertet i bakken. Dette overrasket henne så mye at hun mistet kremen hun var i ferd med å føre, med en skje, til munnen sin, og litt av kremen kom borti klokkehjertet. Det var i det hele tatt ganske spesielt, men så var låret tilbake, for det er helt unaturlig at det er en biff et annet sted.

Så det var ikke så mystisk likevel. Hun het jo Lynmesk, så ingenting er veldig mystisk noengang.