Strupar - Kapittel 1: Monolittens Vrede

44 Minutter, 13 Sekunder:
Ars Nova - The Book of the Dead - Prologue: Re, Ankh, Interlude: Nut, The 42 gods, Interlude: Anubis, Held of Iaru, Interlude: Sekhem, The judgement of Osiris, Interlude: Nepthys, Ani's heart and Maat's feather, Epilogue: Hapi

På den sandete veggen, midt i solsteken, hadde Agdeb hengt opp sitt teppemaleri. Det forestilte Keiser Stremiel III som red på sin hest og meiet ned jomfruer med et sverd som rakk fra Kjeksfeltene i sør til Marmels Dronningdømme i nord. Han kunne separere en million unge piker i én over- og én underdel med samme kutt om de bare stilte seg på en pen rekke. Agdeb dro fram en tamborin og tok seg til å danse som en slange med kugalskap foran sitt mesterverk.

En fremmed lot til å vise interresse for teppet og avbrøt dansen. -Hvem er denne puslingen på teppet du danser foran? Det var en høy og kraftig kar med øyne som boret seg gjennom stål. Agdeb fikk hull i seg av det og begynte å blø fryktelig. -Argleee, var det eneste som kom ut av han. -Fitte, sa mannen og så seg rundt, en anelse mer forsiktig nå. Han kommanderte en gammel kone til å gi ham en forklaring på maleriet, men knakk ryggen hennes med sin muskuløse røst. Liket av den gamle datt på bakken. Den fremmede mumlet en ed som satt demonbarn på alle jomfruer i mils omkrets. -Strupar! Din gamle røver! En lystig fyr var kommet spaserende og kjente tydeligvis den fremmede. -Koblogag... knakk ikke jeg halsen din og slurpet opp invollene dine etter at du forrådte meg i kampen mot Qurkstroop og Krepsapene? Strupar tok tak i den lystige fyren og knakk knærne hans feil vei, uten at han ble noe mindre lystig av den grunn. -Hehe, tilgivelse Strupar. Du må lære deg å tilgi. Jeg mente jo ikke å stikke Karnasovs Rustne Ultraspyd inn i sentralnervesystemet ditt mens du sov, jeg sverger ved mine ufødte barns grav, gråt Koblogag. -Iallefall ville jeg aldri i livet gjort det om jeg visste at du... vel, overlevde.. Hehe! Tilgi meg? Han forklarte at han hadde ligget der uten involler, klar til å dø, da en vennlig sjel hadde fått øye på ham og ville hjelpe til, også hadde han tatt tak i fyren og stjålet invollene hans straks han var innenfor rekkevidde. -Du skulle sett han skvatt til, knegget Koblogag. Strupar moret seg ikke. -Jeg skulle malt dine ben til mel foret deg til Irmavennene i Drenborg ditt krapyl. Men, nå som jeg først har deg her, si meg hvem denne fjesingen på maleriet er.

Strupar holdt Koblogag oppmanende i retning teppet. -Jo, nå skal du høre, det der er Keiser Stremiel III, hvis makt er som Monolitten av Tórzághêlöp, bare større og hardere. Han har et sverd som er så svært at han kan kutte deg istykker på en avstand av flere ukers hesteritt. Strupar var stille et halvt sekund mens han skalv ved tanken på hvordan han skulle nyte å knuse denne Keiser Stremiel III. Deretter ble Koblogag tilintetgjort, og det meste annet flere mil i skritthøyde foran Strupar, før han besvimte på grunn av akutt mangel på blodtilførsel til hodet.

Da han kom til seg selv hoppet han på nærmeste hest med en myndighet som tok livet av hesten. -DU SKAL BÆRE MEG! NÅ! De forskjellige bitene som utgjorde den døde hesten ble så pannikkslagen skremt at de ikke turde annet enn å lystre, og greide på en eller annen måte å sette sammen et slags ridedyr. Det så mest ut som noen hadde fylt et hesteskinn med gelé, men fort gikk det. -JEG SKAL FRI DERE FRA KEISER STREMIEL, brølte han idet han for ut av byen som en bøling syvbente okser med rabies.