Syv minutter over åtte

Zionic – #087 - Sheltered Dreams

Vanligvis merker jeg ikke at jeg er våken før jeg åpner øynene. Men nå lå jeg under dyna, øynene lukket og lys våken. Jeg kunne ikke huske å ha drømt noe som helst. Det var som om jeg våknet opp fra ingenting. Det var ikke helt mørkt, så sola må ha vært der ute et sted, over horisonten. Jeg ble liggende med øynene igjen bare fordi dette var nytt for meg. Jeg ville kjenne på denne følelsen. Som cirka ingenting kom jeg fram til. Det var slik det føltes. Kroppen hadde ikke begynt å lage hva enn slags kjemikalier den lager for å produsere humør i meg. Ikke noe glede, ingen sorg. Null planer eller aspirasjoner, ingenting ugjort. En tanke fanget oppmerksomheten min. Jeg er helt alene, tenkte jeg. Bare det at ingenting var vel mer unøyaktig. Alene? Det går ikke an å være alene her, konkluderte jeg. Åpner jeg øynene mine, så kan jeg være alene. Men ikke her inne. Altså er jeg ikke alene. Her er bare jeg, Andrea. Navnet mitt var det siste jeg så før jeg en smule overrasket merket at øynene mine hadde åpnet seg.