Spise hund / Livet på 1950-tallet

Ylvia syklet omkring da hun fant en mann som satt i veikanten og spiste en hund. Det var ekkelt å se på. Ikke bare fikk han masse blod utover den fine dressjakken sin, men han måtte spytte ut pels hele tiden. Hun innså at det ville være ekkelt å sykle videre mens hun visste at mannen satt her og spiste hund, så hun hoppet av sykkelen sin for å stoppe mannen ved å forsøke å dytte en diger pinne inn i halsen hans. Det var ikke noen spesiell grunn til at hun valgte akkurat denne metoden. Det var bare en tilfeldig ting hun antok ville gjøre det voldsomt vanskelig for mannen å fortsette å spise hund. Planen hennes var at idet han oppdaget at hun forsøkte å stappe en pinne ned i halsen hans ville han forhåpentligvis bli så fokusert på å ikke få en pinne stappet ned i halsen at han ikke hadde tid til å fortsette å spise hund. Også, tenkte hun etterhvert, dersom han mot formodning ignorerte pinnen så ville den i det minste fylle opp mesteparten av halsen hans og gjøre det veldig vanskelig å spise noe som helst, ikke minst hund. Mannen var ikke av typen som motsatte seg en pinne i halsen, men han hadde tydeligvis ikke lyst å la en redusert kapasitet til å tygge og svelge i den nære fremtid ødelegge hans hensikt om å spise hund, for samme sekund som hun kom med pinnen tok han frem en diger hammer og begynte å mose hunden til grøt. En stund var Ylvia så forvirret av å se en mann med en diger pinne fast i halsen hamre en hund at hun ikke helt la merke til at dette også var meget ubehagelig å være vitne til. Hun var en handlingens kvinne, men hun kom på å spørre "Hvorfor hamrer du hunden!?" før hun kom på noe hensiktsmessig handling å utføre. Mannen kunne åpenbart ikke gi noe godt artikulert svar, men han dro fram et sugerør og gestikulerte mot den stadig mer grøtete hunden. Jøye, tenkte Ylvia. Det vil iallefall ikke være behagelig å se på. Hun tok sugerøret fra ham. Han tok fram et nytt et, så hun tok sekken fra ham. Da tok han fram papir og en penn fra innerlomma og skriblet ned en lapp som han la på hunden. Så reiste han seg og gikk. Ylvia måtte lene seg ganske nærme for å lese lappen. "Jeg skal spise denne hunden. Er snart tilbake." Hun så på det groteske kadaveret. Det var ikke behagelig å se på. Men det var heller ikke behagelig å tenke på mannen som snart kom tilbake for å spise den. Hvordan kunne hun sitte hjemme å spise asparges og indrefilet av svin mens hun visste mannen satt her å spiste hund og hundepels? Hun bestemte seg for å gjømme hunden slik at han ikke fant den når han kom tilbake, men det var ikke så lett. Heldigvis hadde hun en solid plastpose med seg som hun la flat på bakken og skuflet alt inn i; skinn og bein, grus og gress, alt inn i posen med seg. Så knyttet hun den godt og la den på bagasjebrettet sitt og syklet avsted. Etter en stund ble hun stoppet av en sint mann som brølte: Grusomme frøken, hvordan kan du finne på å besudle min families sarte øyne slik? Hendene hennes og mesteparten av kjolen var dekket av blod, men etter alt hun akkuratt hadde sett ble det en så liten detalj at hun ikke hadde lagt merke til det før nå. Den sinte mannen hadde en forskrekket kone (hun het Aina) og tre døtre som var ni, ti og elleve år gamle. Ylvia tok posen med hund og helte det utover Aina og så fiket hun til hver og én av døtrene og kalte dem syltepelser alle sammen. Den sinte mannen ble enda mer sint og begynte å slå Ylvia med stokken sin da han plutselig la måtte rette oppmerksomheten sin til en mann med en pinne og et sugerer stikkende ut av halsen som stod å slurpet i seg hundegørr fra hans kone. Han slo og slo med stokken sin, men mannen ga seg ikke før Aina var skinnende ren. Imellomtiden hadde Ylvia noe forvirret syklet hjem til sin mann, som hun umiddelbart ga en kald rygg resten av kvelden.