Ikke skyld på meg

Jeg har jo hatt rimelig suksess med de forskjellige tingene jeg gjør tenkte den oppblåsbare rekemanndukken Rens-Rheodor hadde blåst opp. Dette kunne ikke RR vite helt sikkert. Han kunne selvfølgelig forestille seg at rekemanndukken tenkte dette, men ikke noe mer enn at han kunne forestille seg gulvet filosofere hvorvidt laks er brune stekepanner. Eller kanskje de var tre gule stekepanner. Eller ingen. Mangelen på veldefinerte grenser og en generell overflod av muligheter som ikke lot seg telle på noen lett forestillbare hender gjorde at RR forholdt seg til mer mundane ting. Som for eksempel at han hadde en oppblåst oppblåsbar rekemanndukke. Det innebar at han var ferdig med å blåse opp. Med mindre han ville at dukken skulle eksplodere. Men han hadde kanskje ikke nok styrke i lungene sine til å gjøre det uansett. Han kunne slippe ut lufta, eller stikke noen hull i den. Da kunne han blåse opp kjempemasse. Men hvorfor. Han kunne likesågodt blåse opp imaginære dokker av for eksempel krombelagte hunder. Forresten. Om de var imaginære kunne han jo bare bestemme seg for at de allerede var oppblåst. Han kastet rekemanndukken ut av vinduet. Et par sekunder senere hoppet han selv ut. Siden han var en del tyngre landet han først og tok i mot. -Ha ha ha ha, brølte han. Trodde du jeg skulle la deg falle flere etasjer ned på asfalten? RR lå der til sykebilen kom og hentet han. Han måtte ligge på sykehuset kjempelenge. Rekemanndukken var plassert på en stol. Den kjedet seg kjempemasse mens lufta sakte ebbet ut. Det var liksom meninga en eller annen sykesøster skulle komme å blåse den opp. Det var det som egentlig var planen til Rens-Rheodor helt fra starten av.

Smartingen.