Et Ingvild-type mysterie

På styremøtet sto Maren foran noen meget motiverte og dynamiske mennesker. Selvsagt var de det. Man når ikke toppen i Ingvild-type Mysterie AS uten store mengder talent og driv. Det formelig kokte over av innsatsvilje og evne til å få ting gjort. En vaskedame som kom for nært i sin jakt på søppelbøtter som skulle tømmes fikk varige skader i kjertlene sine, men det ordnet seg da alle sammen spontant kurerte henne for alle nåværende og framtidige plager. Det skulle bare mangle sa de. Ingenting og takke for! Du fortjener god behandling for din innsats på bakkenivået. Vi respekterer og verdsetter deg.

Etterhvert som kakofonien av styrkende velvilje ga seg grep Maren ordet og holdt det over seg som Tors hammer. Billedlig. Hun presenterte de nyeste investorene. De nærmest tryglet om å få bidra sine midler og krype ned i fosterstilling nær den radioaktive varmeovnen av lagarbeid utført av mennesker som i tillegg til det som allerede er nevnt også var oppegående og meget ukleine.

Hvor er Ingvild? Det var det selvfølgelig ingen som visste. Men vanskelige spørsmål sto ingen tilbake for her. De bestemte seg umiddelbart for å opprette en komité til å bidra de andre komiteene som allerede jobbet med denne saken. Samtidig kalte de inn alle sammen, komiteene altså, for å avgi rapport. De var på plass allerede, for med deres enorme kompetanse og analyseapparat hadde samtlige, det vil si samtlige komiteer, forutsett denne forespørselen. Maren var meget fornøyd og gjenspeilte stemningen til alle da hun uttrykte at dette var bra jobba dere, men at hun selvfølgelig ikke forventet noe annet fra kremen av kremen som utgjorde Ingvild-type Mysterie AS. Men, sa hun med et glimt i øye, hva med den nye komiteen vi nettopp opprettet, hvor er deres rapport? Projektoren ble skrudd på og skarpe analyser flommet ut. Den nye komiteen hadde allerede alt klart til lenge før den ble formet. Vi vet ikke, konkluderte de.

Selvfølgelig vet dere ikke!!! Maren skrek hysterisk og hisset opp til et virvar som løftet selve taket på bygningen. Bokstavelig talt. Fordi dette nymotens taket var laget av luft. Utenforstående ville kunne ta feil og tenke at det sto en gjeng ute på en slette, men hadde de visst hvor mange millioner kroner som lå bak denne arkitekturen ville de sluttet å stille spørsmål ved noe som helst.

Folk bestilte Ingvild-type mysterie i bøtter og spann. Noen bestilte kilovis. Andre mange liter. Dersom de ikke heller foretrakk meter. Det kom i minutter også. Og som Ingvild-type mysterie-korn. Man kunne få det på vinyl, i form av eksklusive mynter og som pålegg.

Reklamen sa det rett ut: "Dette koster, men så skal det virkelig koste for slamper å sette sine fete labber i et av universets største mysterier. Leveranser starter straks vi finner Ingvild!"

Eselpudding

Kina og Legoland hadde bestemt seg for å lage en front mot eselpudding. De syntes esler, i den grad de burde brukes overhodet, iallefall ikke burde være pudding. Kinas hovedargument var at, ja, selvfølgelig skal esler spises, men utelukkende frityrstekt hele og dyppet i rekeøyer - alle vet at man ikke dypper puddinger i noen form for øyer annet enn slange-, poseidon- eller middelhavsøyer. Dermed var det feil å la esel forekomme i puddingform.

Legoland på sin side mente at eselpudding kom iveien for deres hovedmål som var å gjenskape en perfekt kopi av Adolf Hitler og hele hans maktapparat. Alt utført i lego, selvfølgelig, men målet var at sluttresultatet skulle bli minst like grusomt som originalen. Så de var i mot veldig mye som kom iveien for det. Spesielt slet de med holdningene til omtrent alle mennesker på kloden, og måtte opprette et hemmelig underprosjekt hvor de avlet fram noen små mark som skulle krype inn i ørene på folk og spise hjernen i håp om at deres motstand mot den store legoløsningen ble betydelig redusert. Esler skulle man bare gi faen i.

Smak av nam er en bra smak

Jeg tror kanskje syv hender ville vært unødvendig. Ikke at det er så fryktelig mye kjøtt på en hånd, men marinert med masse sukker for ekstra karbohydrater og med alt det deilige hudfettet, så må man jo bli mett.

Alle som tenker på å spise hender får vann i munnen og har lyst til å sette tennene sine i et deilig knusprete stykke godt grillet hånd.

Har du lyst, akkurat nå, til å kjenne følelsen av utrolig digg kjøtt med masse god smak fra digg fett og digg krydder? Da gjør det vel ikke så mye om det er en hånd.

Revy for øynene

Elle-Emil knakk kjeven sin.

Flensrud Obelmekk hold et nyutflyttet lammeskinn.

Vidar-Andre Meljord hoftet vekk hindrene.

Lill-Bjelme kastet opp øyeepler.

Turid-Dorte brydde seg om tunfisk.

Nils-Rutepels gled nedover skyskraperen.

Henning-Odd sto nederst og skrapte opp alt sølet. Øyeepler kom regnende ned i etterkant sammen med glass-sprut som heftig var hoftet istykker slik at mannen kunne få sin rettmessige straff etter at han så sitt snitt til å bli tunfiskbaguettetyv da han overrasket alle ved å ikke være et lam likevel med sitt svingslag ut av det blå.

Etter livet

Ingen kunder hadde noensinne åpnet døra til Nepekottet. Butikken sto der, anonym, og vi kunne vel sagt glemt av alle om ikke det antydet at noen noensinne hadde husket den. Bortsett fra Todd da, eieren. Han satt der inne blant veldig mange plysjneper. Så mange faktisk at Todd kunne sitte omtrent som han ville; sidelengs, opp ned, med armer og bein utstrakt i alle retninger. Trykket fra plysjnepene holdt han på plass.

Det var kanskje bra ingen hadde åpnet dørene, for butikken ville svart med å gulpe opp innvollene sine. De som gikk forbi skulle bare visst at noen slurvete vegger og en skrinn dør var alt som sto mellom dem og overraskende mange plysjneper og en død mann.

Så man kan vel si at Todd hadde glemt butikken sin nå der han var på eventyr i etterlivsverden nr. 200345002022332233 (forbeholdt de som har drevet nepeplysjbutikk) for der skjedde det mye rart.

Bare én person kan være våken om natta

Glenn-Emil og Linolie hekket på taket ovenfor båtmjatten. -Gu gomreli, jaftjet Glenn-Emil, og Linolie kumret bi. De hadde en vinge hver og til sammen kunne de strekke seg utover hele himmelen på en god sommerdag. Det hersket ro i deres kongedømme.

En dag hadde Glenn-Emil lyn i øynene og kakset avgårde på egenhånd. Uten den andre vingen måtte han hoppe og stavre seg meget, men ting ble lynt fillete og vel så det. -Gu gomreli! Linolie så forskrekket på alt dette, men hun kunne ikke forlate reiret der urmalieggene desperat trengte hver krymmel av ruging
hun hadde å gi. Langt borte hørtes kveldens siste klokker. Mørket la sin hånd over munnen til alle og enhver. Selv Linolie hutret seg inn i en drøm hun ikke kom til å huske.

Men Glenn-Emil var våken. Uten lys kunne han ikke se hva han lynet. Så han lynet alt. Figurer viste seg i glimtene, men innen han var klar til å lyne mer var det vanskelig å huske hva han hadde sett. Det ble med et hav av diffuse figurer som vaket i hukommelsen, og håpet om at de fremdeles var der når han langet ut igjen. Han ble med tiden var blikk rettet mot ham, alltid fra en krok på siden et sted. Med en kraftanstrengelse lukket han øynene.

Lyder som antagelig hadde vært der hele tiden, døyvet av alt spetakkelet, mesket seg frem, full av melk som ikke adlød noen fysiske lover.

-Enor, gjeppet en.
-Syyyymj, al-gjeppet en annen.

De hvisket og tisket. Åpne øynene dine sa de, det var Glenn-Emil sikker på. Men hvorfor ville de det? Alt lynet som nå kokte i hodet hans ville jo utslette dem alle. Det ble stille i hodet. Lydene utenfor fortsatte, men hadde samme effekt på Glenn-Emil som en sten som ikke blir kastet i et stille tjærn. Han åpnet øynene. Det kom ikke noe lyn. Istedenfor tok han dem alle i et digert jafs. Tygget dem godt. Svelget dem. Som sin siste gjerning før han falt om av utmattelse lot han et lyn slå opp og spre seg utover i alle himmelens retninger.

Noen få sjeler som var på vandring den natta dro tilbake til sine kropper med en spesiell gave som skapte uro hos noen og under hos andre.

Linolie fant Glenn-Emil rett nedenfor båtmjatten. Han sov tungt bare. Hun fortsatte å ruge urmalieggene, og kumret for seg selv.

Ting tar en ålreit vendig for Lord Kekobald

Lord Kekobald hadde lyst å bli pornoskuespillerinne, men desverre var han ikke en kvinne. Han var også lite lysten på å foreta kjønnsoperasjon. Dessuten var han en krokodille. I tillegg hadde nedre halvdel av kroppen hans blitt byttet ut med en blå og rosa badeball, mens øvre halvdel var kuttet av forsvunnet. Som om ikke det var nok hadde noen sperret ham inne i en safe og kastet ham ned på havets bunn og fylt etter med tusenvis tonn sand.

Så det var bare flaks da Jærnt-Okåb dukket opp og på tross av alle disse hinderene kom med et saftig pornoskuespillerinnejobbtilbud.