Strømper

Primfrid var i klesforretningen og prøvde klær. Hun ville ha nye strømper, men ikke sånne til å ha oppover legg og lår - hun var ute etter armstrømper. Det var med tanke på hvor mye strømper bidrar til de feminine bens pirrende luksuriøsitet at det hadde gått opp for henne hvor essensielt dette var, og det skulle så definitivt også brukes på armene hennes. Faktisk, tenkte hun der hun sto, at hun burde få seg halsstrømpe og midjestrømpe også. Strømper!

Hoppe-Mari

Hoppe-Mari elsker jeg,
fordi hun hopper raskt i vei:
lander på en kortstokk som
jeg fant i Gisle Moens dom.
Dommen gjaldt et stjålet kor
som Gisle stjal fra Idas mor.
Ruben sheik-ben Ali Kurv
Krittet tavla full av slurv.

Det var en gang Kurt-Abreham spiste hermetikkpensler med en liten skje. Det var plass til en halv hermetikkpensel per skje.

the worst thought

to decompose or decay as organic matter
to deteriorate or become damaged unsafe useless
to degenerate morally or lose social cohesion
to become wasted or enfeebled

rot rotting rotted rots rotten

as in the fabric of their little society is rotting
as in he rots the days away
as in audiovisual candy has rotted her mind
as in our rotten composure steals the glitter in our eyes
as in i dont want to rot

rot in autumn
shiver and sleep through the winter
stretch out in spring
prance all summer




bonus:
she degenerated morally or lost social cohesion
i say that so many times each day

Spreke Sprekemann er sprek i en historie

Det var veldig langt til Pastrids hus. For Sprekemann var dette ypperlig. Brystet hans var fylt av sprek glede og han sprudlet bare ved tanken på å korrigere denne avstanden ved hjelp av flittige sprang. Desverre oppdaget han til sin forskrekkelse at idet han løp ut av sin egen leilighet hadde han allerede løpt inn i huset han skulle til. Dette var merkelig. Han snudde seg og så ut døra han hadde ankommet. Eller, det vil si, han så inn, for mens han så ut av rommet han sto i så han inn i sitt eget hus. Noen hadde visst flyttet Pastrids hus slik at det lå helt inntil hans eget.

-DETTE var da litt drøyt, sa Sprekemann åpenhjertig til Pastrid.
-Vel, ikke se på meg, svarte hun indignert. Dette har ikke JEG gjort.

Nei vent, det var omvendt.

Uansett så var det slutt på vennskapet.

Sprekemann måtte finne seg tretten nye kamerater, for så god venn hadde Pastrid vært at det måtte 13 generelle mennesker til for å erstatte henne. For å heller kunne fokusere på aktiviteter som opprettholdt sprekheten i sin Sprekemannkropp gadd han ikke å legge mye arbeid ned i jobben. Han løp ned til et hvilket som helst sted og pekte på de neste tretten som kom forbi. -Du er min venn. Og du. Og du. Og så videre. Så gikk han. Dagene passerte og ingenting øynet han av sine venner. Ikke ringte de via telefon eller sendte ham en internettbeskjed. På den ene siden kurant nok, siden han bare pekte på dem og stakk. Han ville faktisk blitt temmelig forskrekket om noen hadde tatt kontakt.

Det var slik at han syntes alle disse tretten omtrent ikke-eksisterende vennene både var utilstrekkelig for å erstatte sin gamle Pastridvenn og at de var minst like bra.

Absolutt Saklig

Svein-Kaare og Fremtidskameratene holdt konsert på ungdomsklubben kl 17.15. De fremførte sine største hits fra fremtiden, bl.a. 'Sukkersjokket', 'Strømpelesten' og 'A hella lotta pawsome'.

Sigrid-Birgrid (13) var fornøyd publikumikum. 'Å, det var bare helt bra liksom' sa hun. Jon-Johnny (85) var enig. 'Detta smakte kverulat!' Smulie (1) var ikke mindre begeistret. 'Intenst og dypt' utbrøt hun begeistret.

Kl 19.23 var Bård Bruskskjoldskje ferdig med å skrive sin artikkel om konserten for lokalavisa og tok seg en flaske flytende fiskepinner på styrten. 'Knekk kongen' sa han tilfreds.

Intetanende Randi

Den helt vanlig størrelse personen Klonje satt på en benk laget av hamburger. Kjolen hennes ble ganske fettete.

Den lengdefikserte krokettforkjemperen Evje veltet seg rundt i mel. Han ble meget tørr.

Den ur-egyptiske lengdehopperen Nils-August limte ryggen sin til asfalten. Asfalten slet med å holde fast.

Den intetanende Randi kjevlet deigen sin da smøremannen sto utenfor å smurte veggen. Hun ante ingenting.

Den aseptiske myggen Mygg Myggesen ankom mykt myggkjøtt. Den ble mett.

Truls Økemann

Truls Økemann var ute og jobbet med sitt livsverk. Med en malekost i en av hendene og en bøtte rapsiderende maling i den andre løp han omkring i byen og malte ansiktene til alle han kom over. Ved å eklifisere noens tilværelse antok han at dette menneske ville få et dårligere liv og dermed dårligere verdi. Ettersom man nødvendigvis må definere et menneskes makt som hvor mye mer eller mindre makt man har i forhold til andre mennesker, ville dette føre til at han selv ble mektigere sammenlignet med andre mennesker. Derfor gjorde han dette hver dag til han kjente blodsmak i munnen. Et stadig synkende gjennomsnitt førte til økning for Truls Økemann

(...hvor uendelig lite det nå enn var i den store sammenhengen)

Polsk-Portugisisk Pølsegryte

En enkel og tilfredsstillende rett som passer utmerket til høstkvelder og tirsdager.

For 2 personer.

Ingredienser:

1 ss Bjørkeolje
150 g Kotelett
300 g Urban Seigmenn, finhakket
1 Laban Seigmann, hel
10 g Laban Seigdame, bryst
1 dl agurkjuice
To merkelapper
Penn

Fremgangsmåte:

1. Varm oljen i en stekepanne til den begynner å synge. Stek koteletten på middels varme til den begynner å svette.


2. Hold koteletten over en liten kasserolle og vri ut så mye svette du klarer. Bruk gule hansker.


3. Ha Laban Seigmann i samme kasserolle og varm den opp forsiktig mens du stikker den med din favorittgaffel.


4. Tilsett 299 g Urban Seigmenn og stek på enorm varme i 170 sekunder. Rør med begge hender. Tilsett så det resterende grammet med en kjærlig håndvending.


5. Sett kasserollen til side og hell agurkjuice på den glødende stekeplata. Dytt røyken ned i kaserollen og dekk til med et lokk.


6. Blås eventuell resterende røyk ut av vinduet og vask stekeplata.


7. Hell over i to glass. Finn fram pennen og skriv 'pølsegryte' på de to merkelappene. Klistre dette på hvert sitt glass.


8. Pynt med Laban Seigdame.


9. Server.

Hymnemannen møter Ulie

Hymnemannen sto i hagen utenfor huset og sang da Ulie kom ut. Hva er dette, tenkte hun. Hvem er denne mannen? Hvorfor synger han hymner? Hun lyttet til teksten:

O kyllingvinger stekt
i flytende glass og sten
skal snart øke min vekt
svelge både skinn og ben

Hun skulte på ham og dyttet på ham med en lang pinne hun hadde slengende på plenen. -Hei, du, hva gjør du i hagen min?

Ri lodden ultrahund
binde lakentrekk til halen
spy på bakken uten grunn
fra ultrahundsalen

Hun skulle til å påpeke at man ikke kan ri på hunder, men så var hun ikke så sikker dersom hunden var ultra.

Hyle høyt og lavt
valse inn i kåken
svette gammel saft
dunstig duft i sokken

-Så-ken? Nei nå får du faen meg gi deg! Ulie slår ham gjentatte ganger med pinnen.

Vismannen Jonas' ikkesymbolske ikkeeventyr

For lenge lenge siden, flerfoldige år - ja nesten et helt tiår siden - satt Vismann Jonas på fjellets topp med sin ost.

Denne beskrivelsen - til tross for at dens sannhet ikke kan bestrides - gir et helt galt bilde hos den jevne leser: Fjellet, for eksempel, har sitt utspring fra taket i en blokk-leilighet og strekker seg ned mot gulvet hvor toppen snirkler seg omkring på gulvet som et langt tau og antagelig er den mest flokete fjelltoppen litteraturen hittil har hatt den ære å omtale.

Og osten, ja herregud osten: Den er fettredusert! Overhodet ikke det man ser for seg at en mester på fjellets topp sitter med. (MEN! Inne i denne bleke klumpen har han gjømt en deilig oransje ost som lyser lik et gullegg. (Dette er objektet for hans kultus og ingen vet det.))

En blyantianer kommer på besøk inn vinduet uten å be om lov og begynner å vifte omkring med sine trettisytten armer og rope at endetiden er nær. Det tar en stund for hun oppdager at der er ingen som hører etter. Vismannen plukker henne opp og bruker hennes mangfold av armer til å koste vekk noe av eddiksessensen som i det siste har trengt gjennom porer i veggene og sølt til gulvet.

Det er hittil ingen som har klart å forklare det symbolske innholdet i det foregående avsnitt da en blyantianer med uvanlig få armer, endetid og en eddiksvettende leilighet tilsynelatende er like vilkårlig som ordene gytetid, hirse og melspesifikasjon.

Sterke meninger

Et begrep som nettop boblet seg til overflaten av min bevissthet er 'sterke meninger'. Min første, instinktive og endelige reaksjon er at det må behandles med samme rettferdighet som jeg viser et lite sympatisk insekt som unyttig utforsker min leilighet, nemlig moses.

Det er ikke noe å gå rundt å være stolt av at man har sterke meninger. Den eneste underliggende årsaken jeg kan se til at noen kan finne på å klassifisere sine meninger som sterke er et behov for å øke den tilsynelatende verdien av disse meningene, uten å faktisk putte noe mer faktisk verdi i dem, og som igjen kun viser til et behov for å føle seg mer betydningsfull uten å tilføre mer betydning.

rullestol@hotmail.com

Jeg har helt ville humørsvingninger. Eller. "Du har helt ville humørsvingninger," pleide hun å si til meg. Eller. Hun sa det én gang. Det jeg må lure på er hvorfor hun bare sa det én gang. Å ha helt ville humørsvingninger må være noe man enten har eller ikke har. Man kan ikke ha helt ville humørsvingninger sånn bare én dag. Alle har jo sånne dager i blant. Det betyr ikke at man har helt vilt noe som helst.

Jeg heter forresten Hege. Hei. Det var et navn jeg ga til meg selv da jeg ble lei mitt forrige, det som foreldrene mine ga meg. Kornelia, siden du helt sikkert ble temmelig nyskjerrig. Ja jeg vet. "Å nei. Kornelia, herregud for et vakkert navn". Men det er bare fordi det er så uvanlig. For deg. Jeg, jeg har hørt dette navnet hele livet. For meg er hele navnet like banalt som Børre. Herregud for et bra navn det er. Skulle ønske jeg kunne hete Børre, men, feil kjønn og sånt.

Faen som det irriterer meg. Jeg hører det om og om igjen. "Kornelia da!" Jeg later som jeg ikke vet hvem hun roper på til hun sier "Jeg nekter å kalle deg Hege." Da gir jeg henne oppmerksomheten min. Ansiktet mitt sier "Å, du sa navnet mitt, Hege altså, var det noe du ville?" Så sier hun det. "Du har helt ville humørsvingninger."

"Svingninger." Særlig. Heter jeg ikke fremdeles Hege kanskje? Det kan i værste fall kalles én sving. Jeg hadde ett humørsving. Fra Kornelia og ut til høyre mot Hege. Nei, jeg er over det der nå. Men, åh, her sitter jeg jo å skriver i Kornelias dagbok. Herregud... for noe pes. Hvorfor måtte jeg skrive KORNELIA med store bokstaver på omslaget? Jeg burde skrevet noe mer permanent. Min dagbok. Eller 18027564553, fødselsnummeret mitt. Eller e-postadressen min. Ja! Det skjer ikke jeg bytter DEN ut: rullestol@hotmail.com. Ah, lykke!

(Skulle ønske jeg hadde den e-postadressen...)

Kornkjeks!

Zionic – #095 - Ultra Desyncotron

Og så spør jeg deg, har DU spist kornkjeks i dag? Ikke slik nymotens nysmeltet plastkjeks, men genuin kornkjeks slik din bestemor lagde det! Ikke sitt der med det uskyldige ansiktet Ebeneser Moe, jeg bare vrir opp kjeften din... AH! SE HER JA! Tenkte jeg det ikke, munnkjøttet ditt er svidd til det ugjenkjennelige. Skal du liksom få meg til å tro at det skjedde mens du drakk et sunt glass vann kanskje?

Du tenkte gjennom konsekvensene på forhånd hva? Nå skal du faen meg bli her til du må drite. VÆR SÅ SNILL, PRØV, bare PRØV å sitt der å late som ingenting mens en diger stivnet plastmasse svinger seg gjennom tarmene dine. Dersom jeg føler meg barmhjertig kan jeg sparke deg sporadisk i ansiktet med en god gammel gummistøvel for å distrahere og forvirre magesmertene. Men du fortjener det ikke. Plastkjeks!

Havregryn til frokost

Zionic – #107 - abCdefgHIjklmnoP

Hheben Rhekter knuste atmosphæren i sitt lille kjøkken ved å skrense bort til kjøleskapet kun ikledd en hvit t-skjorte hvor det sto "Hvilken dag er det i dag?" Han vred opp døra og ble ufrivillig konsument av diverse rebelske aromaer som hadde opparbeidet seg der over en viss tid. Samme faen, han skulle bare ha melkekartongen. Han lukket døra omhyggelig og fant fram en skål som han fylte med havregryn, en haug sukker og femten suketter. Deretter druknet han det hele i lettmelk.

Han snudde seg for å hente en skje, og det skal han være glad for. Han hadde bokstavelig talt blitt overrasket ihjel dersom han hadde sett at frokostblandingen akkurat da angrep ham med laser så han døde.

English Essay

Zionic – #046 - Ass Monster

Hello. Sorry for my bad english. I shall try to improve by writing an essay. The essay will be about mules. To be more specific the essay will be about plastic mules. To be completely specific, here is the essay: Once upon a time, in fact three minutes past nine the first month of the sixth year before the ninth year on the second millenium, thirteen boys named John finally succeeded in creating life out of plastic. They had created a plastic mule. Being newborn, or at least newly created, it was covered in slimy plastic, so none of the Johns came over to give it a hug. The mule grew up to be a resentful goth/rave-scener (a suitable personality for any plastic mule) and danced all night long in clubs while the now rather old Johns were at home crying in despair as to the whereabouts and future of this social delinquent. That was the end of the essay, right at the stop-sign preceding this sentance.

Syv minutter over åtte

Zionic – #087 - Sheltered Dreams

Vanligvis merker jeg ikke at jeg er våken før jeg åpner øynene. Men nå lå jeg under dyna, øynene lukket og lys våken. Jeg kunne ikke huske å ha drømt noe som helst. Det var som om jeg våknet opp fra ingenting. Det var ikke helt mørkt, så sola må ha vært der ute et sted, over horisonten. Jeg ble liggende med øynene igjen bare fordi dette var nytt for meg. Jeg ville kjenne på denne følelsen. Som cirka ingenting kom jeg fram til. Det var slik det føltes. Kroppen hadde ikke begynt å lage hva enn slags kjemikalier den lager for å produsere humør i meg. Ikke noe glede, ingen sorg. Null planer eller aspirasjoner, ingenting ugjort. En tanke fanget oppmerksomheten min. Jeg er helt alene, tenkte jeg. Bare det at ingenting var vel mer unøyaktig. Alene? Det går ikke an å være alene her, konkluderte jeg. Åpner jeg øynene mine, så kan jeg være alene. Men ikke her inne. Altså er jeg ikke alene. Her er bare jeg, Andrea. Navnet mitt var det siste jeg så før jeg en smule overrasket merket at øynene mine hadde åpnet seg.

Interiørdesign

Zionic – #116 - Wtf Is Castlewood?

Senior Lambert hadde kjøpt en dukke billig på et marked på Grønland. Det var en sånn diger oppblåsbar type. De hadde kjempemange slike. Rad etter rad med enorme oppblåsbare dukker. De hadde alle slags typer; blond bimbo, rødhette med rutete sjal, norske politikere med alle hårfasonger fra kortklipt kommunegrå til kortklipt kommuneblond, japansk jålekvinnfolk, fremmedkulturell med o-formet munn og lårsterk kortvokst med drill. Senior hadde valgt seg ut den lårsterke varianten. Det var et svare strev å få blåst henne opp. Selv med en fotpumpe måtte han presse og presse. Desto nærmere han kom, desto mer virket det som de kraftige lårene hennes presset imot. Han ble ilter og hentet sin onkel Senior Preben, en diger kjemperusk, fettete og iført en usannsynlig skitten skjorte. Men han fikk presset luft inn i henne så det sto etter. De forseglet luftåpningen og stilte henne opp på et lite bord. En lampett lyste ned på henne. Hun sto i et hjørne for seg selv og ble det estetiske midtpunkt i leiligheten. Ingen kunne se på henne uten å vedgå at dette, dette var rett og slett perfekt.

Lyden Kare vanligvis drømmer om å høre

Zionic – #006 - sadsorryshit

Kare satt foran datamaskinen sin. Det var en person der han snakket med av og til. Men nå var han lei seg. Lei seg fordi han nettop hadde sittet og fortalt denne personen hvor lei seg han var, og lei seg fordi denne personen forsvant midt i samtalen. Men så fikk han en visjon! Mens Kare fortalte om ensomheten i sitt liv må denne personen ha blitt slått nærmest i bakken av medlidenhet (ja noe annet, tenkte Kare, ville være helt umulig for et anstendig menneske) og skjønt at det eneste, det absolutt eneste akseptable å foreta seg var å umiddelbart løpe ut i bilen sin og kjøre direkte til Kare for å si, Hei, Hei Kare, nå er du ikke alene lenger!

Datamaskinen lagde så en lyd som tok gleden med seg langt ned i Kares mage hvor den råtnet mens han leste "jeg koker litt potet. skal ha det til middag i dag. lurer på hva jeg skal ha til middag i morgen, da får jeg besøk. kan du noen bra oppskrifter?"

Stians Sjel Selges

Zionic – #159 - Stians Sjel Selges

Noen hadde fanget ham og bundet ham fast til en tjukk trestokk. Fire sterke karer måtte til for å bære den av gårde. Ikke fordi Stian var en diger rusk av en kraftkar. Tvært i mot, han var en pingle. Det var stokken som var så ekstra tjukk. Det framhevet det pinglete ved kreket som var fastsnøret.

Denne stokken bar de ned til sentrumstorget og stilte den opp med et drønn som en totem til utstilling for alle og enhver. Stian gråt slik at de forbipasserende fikk meske seg. Han gråt så meskende. Etter at en tilfredsstillende diger stim av all slags bymennesker hadde samlet seg omkring slo Mons Mekt Apenes på sin gedigne gongong og erklærte:

STIANS SJEL SELGES!

Tara Fox er dyktig, del I: Tara Fox hos politiet

Zionic – #129 - woO pax0r Ultr0n

Tara Fox satt i et lite avhørsrom hos politiet. En hardbarket snut satt ovenfor henne og bjeffet: "Hvor var du den 17. Mai mellom klokken 12.00 og klokken 14.00?" Det virket ikke som om hun ble noe ukomfortable av den truende holdningen. Hun så temmelig komfortabel ut der hun satt. "Er jeg nødt til å svare på dette? Altså, ikke for å være vanskelig, men dette er en ny opplevelse for meg. Jeg har aldri vært i et politiforhør før. Kanskje jeg kan få en kopi av norges lover slik at jeg kan studere i detalj hvilke rettigheter og plikter jeg har i denne situasjonen?" Hun så med vennlige øyne på politibetjenten, som når man ber en kioskekspeditrise om en pølse og hun ordner den fint for deg med rå løk og andre gode ting på. "Kan du ikke bare svare på spør.." Tara Fox avbrøt ham. "Hør her. Jeg sa at dette er nytt for meg. Det er kun én eneste måte jeg kan forsikre meg om at jeg gjør alt riktig, og det er om jeg setter meg fullstendig inn i norges lover. Du kan da ikke komme her å kreve at jeg svarer på noe som helst, du kan da ikke kreve at jeg skal følge lover og regler av noe slag, om du ikke lar meg få studere de samme lovene og reglene". Purken sank sammen i stolen med et sukk. Han forlot rommet, og et kvarter senere kom en sekretær inn med en diger bok hvor det sto NORGES LOVER.

Tara Fox studerte flittig i nesten to måneder. Det var mye å sette seg inn i, og hun ville være sikker på at hun virkelig forsto hver eneste paragraf hun leste. Det var ikke lurt å hoppe over ting heller, mente hun, for hvordan kan man vite om f.eks loven om bruk av sjokoladesauser er relevant før man har lest den? Sekretæren var vennlig og kom inn med mat til henne iblant. Til slutt følte hun seg endelig klar for å svare på spørsmål. Politibetjenten kom til forhørsrommet med et hevet øyenbryn: "Nå?" Tara Fox smilte vennlig. "Ja, spør i vei du". Snuten satt seg ned og begynte forfra. "Så, Karen Gislebakk, hvor var du den 17. Mai mellom klokken 12.00 og klokken 14.00?".
"Jeg er ikke Karen Gislebakk. Jeg er Tara Fox."
Politibetjenten så litt tåkete ut i øynene noen sekunder før han summet seg.
"Å... o...k... Da... da kan du vel egentlig bare gå da."
"Flott! Hade fint."
Idet hun gikk ut døra kvekket politimannen som om han plutselig kom på noe viktig: "Du... forresten... kult navn!"

Gitte Turids Juicekveld

Zionic – #064 - A Village Tragedy

I går midt mellom kvelden og formiddagen var jeg og Mimi og Andi-Lars på Juicebaren. For det meste var det Andi-Lars som ville dra dit. Han sa han hadde invitert Jonlesk, men han kunne visst ikke. Mimi traff noen av hennes tvillingsøstre på veien, og de ville være med. Siden vi ble så mange bestemte oss for å lage en sekt. En sekt som dro på Juicebar. Siden vi bare hadde råd til ett glass juice etter å ha sløst bort mesteparten av pengene våre på mystiske lilla kapper (til sekten vår), måtte vi bli enig om hva slags juice det skulle være. Det endte til slutt med at vi fikk en blandingsjuice; Mimi skulle selvfølgelig ha ketsjup i. Andi-Lars mente det var greit å holde seg til noe så enkelt som appelsinjuice. De forskjellige tvillingsøstrene til Mimi skulle ha rabarbra, melk og sjokoladepulver i. Jeg måtte selvfølgelig ha bacon da. Da vi fikk den servert fulgte det av en eller annen grunn ikke med noe diger kniv, så vi kunne ikke foreta sektens første menneskeofring. Akk ja, da vi begynte å drikke viste det seg at juicemeister Kong Haagar (en venn av en bekjent av meg) hadde gjort en bommert og puttet masse mel i juicen. Vi var jo bare henrykt for denne geniale ingrediens' overraskende opptreden i vår juice, men Haagar ville neimen ikke la oss slippe unna uten å gi oss hele juicen gratis! (Hvilket var flott, for da fikk vi råd til enda en juice. Vi valgte en 100% meljuice for å tørke våre juicevåte halser)

I tilleg til å drikke juice drakk jeg Mimis sokk, bare for å vise at det gikk an. Så hadde vi asfaltspisekonkurranse, men ingen av oss vant, for vi greide ikke få asfalten løs fra, vel, fra asfalten.

Etter all juicen (og ingen asfalt) slengte vi oss inn i Andi-Lars sitt DØDENS HJUL som vi rullet hjemover i. (For de som ikke har sett den, så er det altså et kjempedigert hjul, ala det små gnagere løper rundt og rundt på i burene sine, bare kjempedigert, i metall, og fullt av pigger!) Det var selvfølgelig anstrengende, men så er det heller ikke mye som ser så kult ut som når man fyker gjennom byen i et DØDENS HJUL. Desverre var det få folk der, og bare et par-tre stykker ende opp maltraktert på piggene.

Etter å ha sluppet av Mimis syvende tvillingsøster ned i et kumlokk hvor hun skulle gjøre gudene vet hva dro vi til Barmfrid og så en film om sminke, fordi vi er jo tross alt jenter de fleste av oss. Til slutt dro alle sammen fordi dagen var ferdig, og så la jeg meg til sengs.

Karoliner

Zionic – #109 - cUddLe Me
Zionic – #115a - !?!Now I Go Eat!?!

Det var en gang tre Karoliner som bodde i en hytte i sentrumsparken. Deres seks flittige hender syslet alltid med noe. En gang hadde de limt veggen på kjøkkenet fullt av kongler. En annen gang hadde de spikret gymsalstiger i taket slik at de kunne leke apekatter. Ikke engang huskatten fikk sitte i fred i vinduskarmen og skape idyll for kjærestepar ute i parken før en av Karolinene kom og viftet med litt hyssing! Mor og far var lei av å ha dem i hus og sendte dem på dør alle sammen.

Den første pakket ryggsekken sin full av en pute, den andre gadd ikke ta med seg noen ryggsekk og den tredje pakket ryggsekken sin full av sekken den andre ikke gadd å ta med. Da de hadde gått et langt stykke kom de til en kino. -Her skal vi inn og se på film, sa Karoline. -Ja, sa Karoline. På vei inn i kinosalen ble de stoppet av en urban nisse ikledd full kinonisseuniform. -Billetter, billetter, skvaldret den. Jeg må ha billetter! Den første Karolinen ba så pent hun kunne om de ikke fikk lov å se filmen allikevel, siden de hadde så veldig lyst, men nissen nektet. -Billetter! Den andre Karolinen klagde og bar seg, men hvor mye hun enn sytet så rikket ikke nissen seg. Den tredje Karolinen freste og hveste, men heller ikke dette hjalp. Så fikk den første Karolinen en íde: Hun tok opp puten fra sekken sin og la den mot kinnet til nissen så den sovnet, og så fikk de sett filmen.

Etterpå la de ivei igjen, og da de hadde gått langt, og lenger enn langt, kom de til et tivoli. -Jeg vil ta karusell, ropte Karoline begeistret! -Ja, sa Karoline! Men ikke før hadde de glade og fornøyde kommet til karusellen før en nisse i heldekkende tivolidress så olmt på dem; -Billettene takk! Den første Karolinen sa at de hadde kjempekjempeheltalvorligtaltkjempelyst til å ta karusell, men nissen ble ikke noe blidere av den grunn. Den andre Karolinen sukket og gråt digre krokodilletårer, men heller ikke dette vekket nissens medfølelse. Den tredje Karolinen hoppet omkring og brølte som en løve uten at nissen lot seg skremme. Karoline nummer én prøvde å dysse den i søvn med puta si, men nissen led visst ikke av kronisk mangel på søvn og sovnet ikke. Den andre Karolinen fikk en idé, men den var vanskelig å gjennomføre siden hun ikke hadde giddet å ta med seg noe som helst, inkludert den muffins hun tenkte hun kunne bestukkikke nissen med, så hun bare dyttet ham til side og så gikk de alle på karusellen. Etter turen sa de unnskyld til nissen og smilte til den slik at den ble glad igjen.

De la nok en gang på vei. Denne gangen gikk de så langt at de begynte å bli redd hele veien snart måtte være brukt opp, men etter å ha gått lengre enn lengre enn langt og enda et stykke og ett stykke til og ENDA et lite stykke og ENDA enda et stykke og så et LANGT stykke til så kom de til et sirkus. -Sirkus, utbrøt Karoline. -JA, sa Karoline. De befant seg umiddelbart ved inngangen og trippet utolmodig for å komme inn, men en diger nisse utkledd som klovn kaklet og lo: -Nyah hah HAH, billetter! Har dere ingen billetter? Så synd! Nyah hah HAH! Den første Karolinen spurte om de ikke kunne få komme inn for de syntes sirkus var det tøffeste, værsåværsåsnill, snille snille nisseklovn, men den bare lo og ristet på hodet så klovnebjellene klirret. Den andre Karolinen gråt og hikstet til genseren hennes var søkkvåt og ba på sine knær, men klovnenissen bare lo enda mer. Den tredje Karolinen knurret og stirret på nissen så gnistene føyk, ja hun var så skremmende at smileansiktet som var malt på klovnenissens ansikt ble snudd opp ned, men nissen selv, jo den bare lo og lo. Den lo ikke mindre av at den første Karolinen prøvde å dysse den i søvn med puta si, og den bare hoppet kaklende frem og tilbake da den andre Karolinen prøvde å dytte ham vekk. Til slutt fikk den tredje Karolinen en idé. -Skal vedde på at du aldri greier å gjette hva jeg har i sekken min, sa hun. -Nei det greier jeg ikke, fikk klovnenissen fram mellom latterhikstene sine. -Få se! Karoline gjorde som hun ble bedt og dro en sekk opp av sekken sin. -Sett på makan, sa nissen. -En sekk!? I sekken!?? Ha ha ha ha!!! Den datt overende i krampelatter og der ble den liggende å le alle sine dager, mens Karolinene kom seg inn på sirkuset.

Etterpå gikk de hjem til mor og far, og de var så slitne at de var kjemperolige helt til neste dag.

Duen Børges Flokk Observeres

Zionic – #118 - Bird Evolution

A: Tror du de fuggærne der liker brød eller?
B: Det kan hende. Gi dem litt og se.

A gir fuglene litt brød. De nedkjemper hverandre i en frenetisk kamp om smulene.

B: Se, de liker det.
A: Hvordan kan jeg vite det? Kanskje de bare er konstruert slik at de gjør hva enn det skal være for å erobre brødbiter som dukker opp i nærheten. Jeg tror fugler er følelsesløse maskiner.
B: Tror du vi liker fugler?
A: Det kan hende. La oss grille en. Jeg lokker dem med litt brød.

Et Øyeblikk i Emils Liv

Zionic – #132 - Dressed to Meet You

Kamille-Emil satt på benken ved veikrysset. Han undret: Hvorfor er det plassert en benk her, midt ved et veikryss. Det er da ingen som har lyst å sitte så nært veien. Det er jo ingen ting å se på her annet enn biler. Kanskje om man er veldig interressert i biler. Men da er det vel bedre å sitte litt lenger unna, med en kikkert. Så slipper man all eksosen og evig motordrønn. Men, tenkte han til slutt, dersom man elsker motorlyder, da må dette være benken å sitte på. Benken avbrøt ham der.
-Nei du, mer feil kan du ikke ta. Ja, ikke se på meg som om du aldri har sett en tankelesende benk som kan snakke før!
Benken var tydeligvis sint på K-Emil og prøvde med sin positur å si: "Hvor lite verdensvant kan man bli lissom?!" (noe gutten var for lite verdensvant til å legge merke til). Benken, derimot, forsto alt.
-Så så, Emil lille. Greit nok, du skjønner kanskje ikke alt her i verden. Men jeg skal tilgi deg det. Sett deg ned og se på bilene litt da. Hør godt etter motorlydene. Det ligger litt kjeks til deg under setet.

Got Boobs?

Fjodorf, 13 år, har fått mammaen sin til å ta ham med på en film med femtenårsgrense. -Den er skikkelig kul, sier han til mammaen.

Midt i filmen dukker plutselig en dame opp på lærretet i bar overkropp. -Áh gid, utroper mamma. Ikke se! Fjodor blir fortvilet. -Men mammmaaaa, det var jo derfor jeg ville seeee filmen joooo. Mammaen ser forfjamset ut et par sekunder. -Å, så du liker sånne... sånne bryster? Vet du hva, jeg har også sånne! Se her, sier hun, og drar opp genseren sin. -Men mammmaaaa daaaa, ikke gjør meg forlegen foran kinopublikuuuumeeeett... ååååååå!

Rekemann på IDOL-audition

En fyr kommer inn på IDOL-audition iført gul bukse og et par digre solbriller. En funksjonær leser nølende opp navnet. -Reeeke..mann? -Det er meg, svarer Rekemann kontant. En av dommerne ler. -Kule solbriller du har på deg. -Jeg vet, svarer Rekemann. Så begynner han å synge, på engelsk:

Today there will be no toothbrushing,
because I'm fu-ucking cool!
No really,
Today there will be no toothbrushing,
my teeth can go-o to hell!

Idet han synger 'hell' går han opp i falsett. Så fortsetter han med refrenget mens han danser vibrerende som om han var en gelémann:

Because I'm sooooooooooooooooo
fuuuuuuuuuuu
ckiiiiiiiiiin'
coooo-ooooool
I'm cooler than a little retard-baby...

Dommerne avbryter ham. Noen av dem bare stirrer. Et par av dem ligger på gulvet og vrir seg i latterkramper. -Herregud, sier en av dem som om hun var fornærmet på det groveste! -Folk gjør alt disse dager bare for å komme på TV. Rekemann ser litt undrende på henne. -TV? Hva skal jeg gjøre på TV? Nei, gi deg nå, rare damen.