Vismannen Jonas' ikkesymbolske ikkeeventyr

For lenge lenge siden, flerfoldige år - ja nesten et helt tiår siden - satt Vismann Jonas på fjellets topp med sin ost.

Denne beskrivelsen - til tross for at dens sannhet ikke kan bestrides - gir et helt galt bilde hos den jevne leser: Fjellet, for eksempel, har sitt utspring fra taket i en blokk-leilighet og strekker seg ned mot gulvet hvor toppen snirkler seg omkring på gulvet som et langt tau og antagelig er den mest flokete fjelltoppen litteraturen hittil har hatt den ære å omtale.

Og osten, ja herregud osten: Den er fettredusert! Overhodet ikke det man ser for seg at en mester på fjellets topp sitter med. (MEN! Inne i denne bleke klumpen har han gjømt en deilig oransje ost som lyser lik et gullegg. (Dette er objektet for hans kultus og ingen vet det.))

En blyantianer kommer på besøk inn vinduet uten å be om lov og begynner å vifte omkring med sine trettisytten armer og rope at endetiden er nær. Det tar en stund for hun oppdager at der er ingen som hører etter. Vismannen plukker henne opp og bruker hennes mangfold av armer til å koste vekk noe av eddiksessensen som i det siste har trengt gjennom porer i veggene og sølt til gulvet.

Det er hittil ingen som har klart å forklare det symbolske innholdet i det foregående avsnitt da en blyantianer med uvanlig få armer, endetid og en eddiksvettende leilighet tilsynelatende er like vilkårlig som ordene gytetid, hirse og melspesifikasjon.