Intetanende Randi

Den helt vanlig størrelse personen Klonje satt på en benk laget av hamburger. Kjolen hennes ble ganske fettete.

Den lengdefikserte krokettforkjemperen Evje veltet seg rundt i mel. Han ble meget tørr.

Den ur-egyptiske lengdehopperen Nils-August limte ryggen sin til asfalten. Asfalten slet med å holde fast.

Den intetanende Randi kjevlet deigen sin da smøremannen sto utenfor å smurte veggen. Hun ante ingenting.

Den aseptiske myggen Mygg Myggesen ankom mykt myggkjøtt. Den ble mett.

Truls Økemann

Truls Økemann var ute og jobbet med sitt livsverk. Med en malekost i en av hendene og en bøtte rapsiderende maling i den andre løp han omkring i byen og malte ansiktene til alle han kom over. Ved å eklifisere noens tilværelse antok han at dette menneske ville få et dårligere liv og dermed dårligere verdi. Ettersom man nødvendigvis må definere et menneskes makt som hvor mye mer eller mindre makt man har i forhold til andre mennesker, ville dette føre til at han selv ble mektigere sammenlignet med andre mennesker. Derfor gjorde han dette hver dag til han kjente blodsmak i munnen. Et stadig synkende gjennomsnitt førte til økning for Truls Økemann

(...hvor uendelig lite det nå enn var i den store sammenhengen)

Polsk-Portugisisk Pølsegryte

En enkel og tilfredsstillende rett som passer utmerket til høstkvelder og tirsdager.

For 2 personer.

Ingredienser:

1 ss Bjørkeolje
150 g Kotelett
300 g Urban Seigmenn, finhakket
1 Laban Seigmann, hel
10 g Laban Seigdame, bryst
1 dl agurkjuice
To merkelapper
Penn

Fremgangsmåte:

1. Varm oljen i en stekepanne til den begynner å synge. Stek koteletten på middels varme til den begynner å svette.


2. Hold koteletten over en liten kasserolle og vri ut så mye svette du klarer. Bruk gule hansker.


3. Ha Laban Seigmann i samme kasserolle og varm den opp forsiktig mens du stikker den med din favorittgaffel.


4. Tilsett 299 g Urban Seigmenn og stek på enorm varme i 170 sekunder. Rør med begge hender. Tilsett så det resterende grammet med en kjærlig håndvending.


5. Sett kasserollen til side og hell agurkjuice på den glødende stekeplata. Dytt røyken ned i kaserollen og dekk til med et lokk.


6. Blås eventuell resterende røyk ut av vinduet og vask stekeplata.


7. Hell over i to glass. Finn fram pennen og skriv 'pølsegryte' på de to merkelappene. Klistre dette på hvert sitt glass.


8. Pynt med Laban Seigdame.


9. Server.

Hymnemannen møter Ulie

Hymnemannen sto i hagen utenfor huset og sang da Ulie kom ut. Hva er dette, tenkte hun. Hvem er denne mannen? Hvorfor synger han hymner? Hun lyttet til teksten:

O kyllingvinger stekt
i flytende glass og sten
skal snart øke min vekt
svelge både skinn og ben

Hun skulte på ham og dyttet på ham med en lang pinne hun hadde slengende på plenen. -Hei, du, hva gjør du i hagen min?

Ri lodden ultrahund
binde lakentrekk til halen
spy på bakken uten grunn
fra ultrahundsalen

Hun skulle til å påpeke at man ikke kan ri på hunder, men så var hun ikke så sikker dersom hunden var ultra.

Hyle høyt og lavt
valse inn i kåken
svette gammel saft
dunstig duft i sokken

-Så-ken? Nei nå får du faen meg gi deg! Ulie slår ham gjentatte ganger med pinnen.

Vismannen Jonas' ikkesymbolske ikkeeventyr

For lenge lenge siden, flerfoldige år - ja nesten et helt tiår siden - satt Vismann Jonas på fjellets topp med sin ost.

Denne beskrivelsen - til tross for at dens sannhet ikke kan bestrides - gir et helt galt bilde hos den jevne leser: Fjellet, for eksempel, har sitt utspring fra taket i en blokk-leilighet og strekker seg ned mot gulvet hvor toppen snirkler seg omkring på gulvet som et langt tau og antagelig er den mest flokete fjelltoppen litteraturen hittil har hatt den ære å omtale.

Og osten, ja herregud osten: Den er fettredusert! Overhodet ikke det man ser for seg at en mester på fjellets topp sitter med. (MEN! Inne i denne bleke klumpen har han gjømt en deilig oransje ost som lyser lik et gullegg. (Dette er objektet for hans kultus og ingen vet det.))

En blyantianer kommer på besøk inn vinduet uten å be om lov og begynner å vifte omkring med sine trettisytten armer og rope at endetiden er nær. Det tar en stund for hun oppdager at der er ingen som hører etter. Vismannen plukker henne opp og bruker hennes mangfold av armer til å koste vekk noe av eddiksessensen som i det siste har trengt gjennom porer i veggene og sølt til gulvet.

Det er hittil ingen som har klart å forklare det symbolske innholdet i det foregående avsnitt da en blyantianer med uvanlig få armer, endetid og en eddiksvettende leilighet tilsynelatende er like vilkårlig som ordene gytetid, hirse og melspesifikasjon.

Sterke meninger

Et begrep som nettop boblet seg til overflaten av min bevissthet er 'sterke meninger'. Min første, instinktive og endelige reaksjon er at det må behandles med samme rettferdighet som jeg viser et lite sympatisk insekt som unyttig utforsker min leilighet, nemlig moses.

Det er ikke noe å gå rundt å være stolt av at man har sterke meninger. Den eneste underliggende årsaken jeg kan se til at noen kan finne på å klassifisere sine meninger som sterke er et behov for å øke den tilsynelatende verdien av disse meningene, uten å faktisk putte noe mer faktisk verdi i dem, og som igjen kun viser til et behov for å føle seg mer betydningsfull uten å tilføre mer betydning.