Sara i Sahara

Sara tok bussen litt for langt en dag og ende opp på en merkelig stasjon som het Brosløybakken. Det sto en eldre dame der som knirket frem et knirkete "Hallo". Lyden knirket seg inn i ørene til Sara. -Hei du gamle damen, sa hun. -Jeg tror jeg har tatt bussen litt for langt. Hva er dette for et sted? Den gamle damen sto urørlig og knirket en stund før hun svarte. -Du er i Sahara nå, knirket hun. -Men, sa Sara og pekte på bussholdeplassen. -Der står det jo Brosløybakken. -DET GJØR DET FAEN MEG IKKE, brølte damen. Så knirket hun om og gikk av sted. Det gikk ikke så veldig fort. Det gikk heller ganske knirkete. Sara ventet på neste buss og tok den tilbake til sivilisasjonen.

Alt var egentlig greit, men etter denne turen kunne hun ikke unngå å innimellom legge merke til at hun aldri var helt fornøyd med den mengden knirk hun fant i folk omkring seg. Hun begynte å bære omkring bøtter med forskjellige tørre ting. Sand. Mel. Dehydreringspulver. Støv. Dette helte hun over eldre mennesker hun fant sovende på benker i håp om at de skulle tørke helt inn. Noe de selvfølgelig gjorde. Men det var liksom alltid en siste rest av leddveske inni dem. Hadde hun bare kunnet gått inn der og lagt sandpapir mellom leddene deres! Åh. Da skulle de knirket da!





(BONUS: Det hente sågar nå og da at de begynte å spasme tørre spasmer. Det var ganske fornøyelig, for da kunne hun spørre dem: -Spasmer dere tørre spasmer? Det var et pent spørsmål, på en måte.)