Bolling

Inger-Bolle var temmelig diger. Hun kunne ikke "gå" omkring. Kun ordet "disse" kunne brukes dersom hun under noen omstendigheter beveget seg. Så, ettersom det var dagen mellom Tirsdag og forrige Søndag, disset hun til butikken for å handle fremtidige innvollsbestanddeler. På veien møtte hun Fredrik, som med en slegge dundret løs på magen hennes. Den forsvant inn blant noen fettvalker og han måtte slippe for å ikke møte samme skjebne. Inger-Bolle fikk mye respekt for dette. Det var ikke mange Fredrik hadde slamret til med en slegge som bare hadde disset videre. De fleste reagerte mer med ting som "kollapse" og "knekke sammen og spy blod". Heldigvis var det ikke så ekkelt da, for en postmann pleide å putte kondolansekort til de pårørende. Det var jo ikke så mye ekstra jobb siden han uansett gikk til alle postkassene. Så han bare trykket opp et hav med kondolanser, og la dem i alle postkasser (ettersom han tross alt ikke kunne vite hvem, spesifikt, de pårørende var). I det hele var det en sunt og balansert økosystem. Inntil den dagen, svanger med skjebne, hvor Inger-Bolle disset litt for nært postmannen og han ble absorbert inn til en ny og underlig verden hvor sollyset ikke helt nådde fram. Han prøvde å tapetsere fettvalkveggene som omga ham med kondolanselaper, men de gikk etterhvert i oppløsning.

Inger-Bolle valgte å kjøpe bare tyggegummi til middag de neste syv dagene. Det angret hun på ganske snart og konsekvensene var ganske underlig.

Formenende Forventninger

-Jeg tror Rogurlaks er ganske forferdet i dag, sier Ubluine.
Per Petterson ser på henne og smiler. Han vet hvorfor! -Jeg helte lim i trusa hans før han tok dem på seg.
-Pøh, det gjør alle hver dag, svarte Ubluine. Nei, noe spesielt må ha skjedd. Kanskje det var det at jeg slapp en tretti-kilo tung stein oppå skallen hans mens han dusjet?
Per Petterson ser på henne og smiler fremdeles. Han vet at alle gjør det hver dag med stakkars Rogurlaks. -Nei du, det er jo ikke noe nytt. Det må ha vært at jeg snøt ham for gleden ved å sparke alle hundene hans - ja, du vet jo hvor glad han er i å gjøre det hver morgen - og, ja, jeg kvernet dem alle til kjøttdeig mens han pusset tennene.
-Aha, bryter Ubluine ut utbrytende, det må ha vært fordi jeg byttet tannkremen hans ut med løver! Det forventer han ikke!
-Nei, nei slutt og tull, det må ha vært fordi jeg hele tiden gjemte meg bak ham og stakk en snegle i øret hans.

Det de ikke visste var at Rogurlaks forventet alt som ville skje opptil ni hundre dager framover. Det som gjorde han forferdet var at om ni hundre dager ville han dø, og siden han visste alt som ville skje fram til da var det ikke mer spennende å lure på. På den andre siden var det litt tilfredsstillende å endelig få vite hva det var han skulle bli så forferdet over dennne dagen, noen han hadde lurt på de siste ni hundre.