Åpninger

Rundhild var kommet hjem fra jobb, lei seg. Dette var tredje dagen på rad hun var lei seg. Først, for to dager siden, hadde en hund på gata tisset på kjolen hennes. I går sa en mann at hun var stygg. Ikke med ord akkurat, men hun var sikker. Så, for å toppe kaka med en ekkel levergelé, hadde døra på jobben ramlet på henne. Siden slike ting ikke skjer av seg selv konkluderte Rundhild med at noen var ute etter henne.

Hun gikk ut på trammen til det lille huset sitt og skrek: Her er jeg! JEG ER HER JO. Det er ikke noe å lure på. HER. KOM.

Ingen kom. Så da var de ikke ute etter henne. De var vel hjemme nå. Godtet seg sikkert over at de hadde gjort alle de tingene bare for å stoppe å være ute etter henne da glasset endelig randt over.

Hun la en plan. Det første hun gjorde var å åpne alle typer butikker. En butikk som solgte ransmenn, en klesbutikk for utstillingsdukker, matvarekjeden Lømmel, et møbelhus hvor de også solgte forsikring mot AIDS og mange flere. Dette var en avledningsmanøver. Mens de var forvirret åpnet hun enda flere butikker. To butikker for sinte menn, en café som ikke hadde noen inngang og kun serverte de som var der da den ble bygd, en rund butikk hvor alle hyllene var tomme og folk måtte betale for å ikke handle der, en souvernirbutikk for landet Smulder og en veldig lang butikk.

Desto flere butikker desto sintere ble hun. Det var umulig å vite når alle var nok forvirret, så hun følte seg presset til å fortsette. Den siste butikken hun åpnet het Remi. Det var en lite ok kar som prøvde å innsmigre seg på alt og alle. Ingen likte Remi. Det får bli med dette sa Rundhild og dro hjem.

Uheldigvis for henne snublet hun inn i en av butikkene hun hadde åpnet som solgte Rundhild, og det var meget, meget forvirrende.