Tensitet

Det var jo mykt. På gulvet. Jektrabol sleiket på alt for å avgjøre mykhetsmengde.

Linonup hadde ikke armer, men var fast bestemt på å bli med i fekteklubben. Det fikk han ikke lov til av de involverte.

Hjoawr kunne kaste kritt lengre enn normalt. 13% lenger.

Daddeljehova bleket garn med trangsynhet og fuglesang.

Om ikke Dudramel hadde funnet opp sin egne sokker ville andre gjort det.

Engleks Esevølefse

Kreetings tear sir, welcome to this abode. It is not mine. Please come in and meet with the master.

A slightly less than ninety years old seven year old awaits in a chair, looking at you with no particular intensity. Have a seat it says, and dismisses the servant with a very long poking stick. You can't quite decide which seat to have. There are two, both black and made out of leather. For all intents and purposes they are identical, except for their position. One is on top of the other and both are inside a cage. You decide to pick the bottom one and inform the master. It is hard to decide whether your decision was a good one and you suspect that if you made that decision it could be even harder to decide whether that was correct. Suddenly it makes sense to have two chairs on top of each other.

But why in a cage? That is silly, wasteful or a combination of both, or even possibly other silly or wasteful things.

Bolling

Inger-Bolle var temmelig diger. Hun kunne ikke "gå" omkring. Kun ordet "disse" kunne brukes dersom hun under noen omstendigheter beveget seg. Så, ettersom det var dagen mellom Tirsdag og forrige Søndag, disset hun til butikken for å handle fremtidige innvollsbestanddeler. På veien møtte hun Fredrik, som med en slegge dundret løs på magen hennes. Den forsvant inn blant noen fettvalker og han måtte slippe for å ikke møte samme skjebne. Inger-Bolle fikk mye respekt for dette. Det var ikke mange Fredrik hadde slamret til med en slegge som bare hadde disset videre. De fleste reagerte mer med ting som "kollapse" og "knekke sammen og spy blod". Heldigvis var det ikke så ekkelt da, for en postmann pleide å putte kondolansekort til de pårørende. Det var jo ikke så mye ekstra jobb siden han uansett gikk til alle postkassene. Så han bare trykket opp et hav med kondolanser, og la dem i alle postkasser (ettersom han tross alt ikke kunne vite hvem, spesifikt, de pårørende var). I det hele var det en sunt og balansert økosystem. Inntil den dagen, svanger med skjebne, hvor Inger-Bolle disset litt for nært postmannen og han ble absorbert inn til en ny og underlig verden hvor sollyset ikke helt nådde fram. Han prøvde å tapetsere fettvalkveggene som omga ham med kondolanselaper, men de gikk etterhvert i oppløsning.

Inger-Bolle valgte å kjøpe bare tyggegummi til middag de neste syv dagene. Det angret hun på ganske snart og konsekvensene var ganske underlig.

Formenende Forventninger

-Jeg tror Rogurlaks er ganske forferdet i dag, sier Ubluine.
Per Petterson ser på henne og smiler. Han vet hvorfor! -Jeg helte lim i trusa hans før han tok dem på seg.
-Pøh, det gjør alle hver dag, svarte Ubluine. Nei, noe spesielt må ha skjedd. Kanskje det var det at jeg slapp en tretti-kilo tung stein oppå skallen hans mens han dusjet?
Per Petterson ser på henne og smiler fremdeles. Han vet at alle gjør det hver dag med stakkars Rogurlaks. -Nei du, det er jo ikke noe nytt. Det må ha vært at jeg snøt ham for gleden ved å sparke alle hundene hans - ja, du vet jo hvor glad han er i å gjøre det hver morgen - og, ja, jeg kvernet dem alle til kjøttdeig mens han pusset tennene.
-Aha, bryter Ubluine ut utbrytende, det må ha vært fordi jeg byttet tannkremen hans ut med løver! Det forventer han ikke!
-Nei, nei slutt og tull, det må ha vært fordi jeg hele tiden gjemte meg bak ham og stakk en snegle i øret hans.

Det de ikke visste var at Rogurlaks forventet alt som ville skje opptil ni hundre dager framover. Det som gjorde han forferdet var at om ni hundre dager ville han dø, og siden han visste alt som ville skje fram til da var det ikke mer spennende å lure på. På den andre siden var det litt tilfredsstillende å endelig få vite hva det var han skulle bli så forferdet over dennne dagen, noen han hadde lurt på de siste ni hundre.

Ekte glede

-Du vet ikke hva glede er. JEG hvet hva glede er.

Det var slik Aribald mottok alle som ufrivillig eller bare uvitende besøkte hans ferd gjennom livet. Han sa dette gjerne mens ansiktet utrykte en perfekt mangel på emosjoner. -Glede, fortsatte han alltid mens han løp etter et eller annet vedkommende, kan jeg så mye om at dersom jeg spyr i ansiktet ditt, så vil du lære mer om det. Så spydde han og siktet etter beste evne på ansiktet. Folks underlige fascinasjon av noe fullstendig rart og overraskende ble ofte deres skjebne da de et halvt sekund for lenge ble stående og observere grimasene i denne motbydelige personen før de skjønte at det som skulle skje var at noen skulle gjøre sine ord til realitet.

Aribald bidro med mye av den sorten. Det er vanskelig å lure på hva man skal ha til dessert når man er dekket til med realitet. Kanskje til og med fått noe i munnen. Æsj glubb splurg sier man da. Eller, burde iallefall sagt, ordrett, fordi det ville vært en del festligere enn rgGrhHGrgLHRglhghrgaurrgrgHr!!

Ca passe

Hildoline hadde fraskrevet seg alle fremtidige tjenester, ikke av prinsipp, men av mangel på motstridende vaner. Hun stred gjennom universet som et legeme, noe hun jo også var, så det var både billedlig og bokstavelig talt. Men man kan jo undre seg hvordan noe så ubetydelig som bokstaver kan hevde seg med metaforer. På den annen side...

Hildoline krøkket seg sammen til en liten ball og frityrstekte seg selv i kroppstemperert dyne.

Klokke hjerte

Et klokkehjerte var jo ikke akkurat det hun hadde i tankene da hun ba om å få skiftet skolissene sine. Hun hørte det tikke. Tikk. Tikk. Tikk. Tikk. Tikk. På jobben hvor hun jobbet for penger var det nyttig, siden det delte opp dagen i så mange biter at ingen av dem helt var verdt å tenke på. Det var som om hun ble lønnet for ingenting, egentlig.

Hundre dager etterpå fant hun det for godt å miste krem på inn i kroppen sin der hjertet var, og det tålte ikke krem viste det seg. Det kom inn i mekanismen, og så stoppet det å tikke. Heldigvis var dette klokkehjerte ikke ansvarlig for å pumpe blod og slikt omkring. Det gjorde faktisk ikke mer enn å si tikk for å være helt ærlig. Det var lokalisert i venstre lår. Hvordan hun sølte krem inn dit er et mysterium, men det kan forklares slik: Låret var noen sekunder en biff som lå på en tallerken et helt annet sted, og da falt klokkehjertet i bakken. Dette overrasket henne så mye at hun mistet kremen hun var i ferd med å føre, med en skje, til munnen sin, og litt av kremen kom borti klokkehjertet. Det var i det hele tatt ganske spesielt, men så var låret tilbake, for det er helt unaturlig at det er en biff et annet sted.

Så det var ikke så mystisk likevel. Hun het jo Lynmesk, så ingenting er veldig mystisk noengang.