Zionic – #086 - Why Love? - 1:43
En gang het han Kåre, men rundingen over a-en skled alltid ned i gjørma og til slutt glemte han rett og slett at den eksisterte. Nå skrev han alltid navnet sitt 'Kare'.
I dag var en triumf! Han hadde nemlig nettop fullført sin livsfilosofi. Den var logisk og konsis:
"Menneskers sympati strekker seg utelukkende til langtidsvenner og familie. Har man en gammel venn får man trøst når det blir en rift i den nye jakka. Har man en middels god venn får man ikke ekte sympati om man så ligger og dør. Selv en brutal mann får mer medfølelse det flyktige øyeblikket han angrer på at han slår kone og barn."
 |
| (Bilde © Llamadama) |
Han feiret med å være like lei seg som alltid, for Kare hadde ingen gode venner. Men nå hadde han iallefall en forklaring på at han var så trist! Han måtte takke hodet sitt for innsatsen. Den fikk være en venn. Han ble litt lykkelig ved tanken på at det i det hele tatt eksisterte noe som brydde seg om han, om det så bare var en enorm ansamlig av celler som levde inne i hodet hans.
Det føltes litt fint å ha en venn, så han ble venn med hendene sine også. Så ble han venn med foten sin, og så sokkene sine, for de varmet litt. Han fortsatte å bli venn med ting, for eksempel veggen og gulvet, men etterhvert dabbet den gode følelsen av. Han husket tilbake på da han nettop hadde blitt venn med hodet sitt. Det hadde føltes så godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar