Syvert Lungemann

Boards of Canada – Roygbiv - 2:23
Boards of Canada – Aquarius - 5:58
Boards of Canada – The Color of the Fire - 1:45

Oppover var det to hundre og tjueni etasjer. Nedover var det én. Men den éne etasjen lå syv hundre meter nedover. Heisen til topp-etasjen brukte like lang tid som heisen til bunnen. Dette var nødvendig for Syvert Lungemanns helse, som bodde der nede. Leiligheten hans var en perfekt kube. Veggene var av grov sement. Det var ingenting der inne som ødela kubens perfeksjon. Ikke engang en inngangsdør. Den hadde de sementert igjen. Syvert åpnet hodeskallen med sine skarpe negler slik en pertentlig frue ville gjort det om hun skulle lære små krabater å skrelle en appelsin uten å søle. Syvert sølte litt. Det var ikke til å unngå på grunn av alt klissklasset et hode inneholder. Han hadde ikke voldsomt mye tid på seg nå som topplokket var av, så han skyndte seg å gripe fatt i hele hjernen. Med én rask bevegelse rykket han løs hele greia og stappet den ned halsen sin, ned luftrøret, og inn i lungene. Så tok han en dyp, dyp, dyyyyyyyyyp siste pust.

Mange år senere lekte noen barn i gresset. Det var en varm og god dag mellom vår og sommer. Høyblokken på to hundre og tjueni etasjer var for lengst borte. Den hadde av merkelige grunner sunket ned i jorden helt plutselig, akkurat som de fleste andre bygninger i mils omkrets. Det var ingen som i det hele tatt husket at de hadde eksistert. Nå var det bare et sted. Et fint sted å være om sommeren. Luften var så spesielt frisk akkurat der.