Sikl er også en kroppsveske

Kristin tok på seg ultrasminken og dro ut på byen. Hundre millioner deilige manner klenget seg på henne mens de siklet i strie strømmer. Som konsekvens druknet de fleste, men ikke Kristin. Hun ble reddet av at det stadig kom nye manner fra alle kanter, inkludert nedenifra, slik at det var rett og slett ikke noe plass i siklehavet for henne å drukne i. Det var en fyr der hun øynet med velvilje, så hun dusjet seg i en spray med gigaparfymen. Nå var hun så attraktiv at selv de døde verden over gravde seg opp av eldgamle kister for å se om de hadde mulighet til å få seg noe. Ja selv de nylig druknede mannene våknet til live og prøvde desperat å komme seg opp av siklet før de druknet igjen. En av dem greide det og endte opp med å spy alt siklet han hadde i lungene sine på fyren Kristin hadde øynet seg.

Det var så ekkelt. Overhodet ikke slik hun hadde tenkt seg det. Så husket hun posen med megavaniljepulver hun hadde fått av sin vise kusines fetter for lenge siden. Det var bare å tilsette vann. Hun åpnet den og helte utover og vips så badet hun og alle mannene i evige mengder deilig siklete vaniljesaus.

Beboerne i Herslebsgate drar på eventyr

Joakim sparket ut døra som ledet ut av leiligheten. De skulle på eventyr! Joakim var en Trippel Orc/Fairy og ledet an. Hannah og hennes heftige Organic Jesus fulgte tett på, mens en sutrende Stine kom tassende etter, ikke fullt så fornøyd med sin Half Dog. Ingen av dem hadde noen erfaringspoeng, så det var ikke mye de kunne gjøre da de traff på en level 74 Gammel Dame utenfor. Dette skjønte tydeligvis ikke Hannah som hoppet på damen og bet henne gjentatte ganger på innsiden av låret. Damen slo henne ihjel med paraplyen. Deretter fikk Joakim og Stine en smekk på labben av damen som nå var meget forbannet. Så var det bare å vente til de ble gjenopplivet.

De ventet ganske lenge. Et minutt gikk. Fem minutter. Stine begynte å bli ekstremt utolmodig. Ti minutter. Så kom det noen sykebiler og kjørte dem til et sykehus hvor de ble lagt inn. Dagene gikk. Etter et par uker ble de endelig utskrevet. Da de traff hverandre utenfor var humøret temmelig lunkent. -Herregud for et drittspill, stønnet Joakim.

Hundre

Hundre heite hunkjønn hilste hjertelig. Hjernen hans hikket hemninger. -Hjelpende hender, hikstet han. Hold hodet!

1 banan som spiser Hilde
2 hender som holder en hest
3 glass villjuice som smaker elv
4 struper som synger lekser
5 dromedarer som hoster tørt
6 små jenter som leker sisten
7 glade gutter som piller nesen
8 brune busteskjørt som svinser vilt
9 koteletter som ikke er stekt
10 snes hunder som vasker skrittet
11 pakker snørr som selges svart
12 klumper knefett som stivner om vinteren
13 svarte vesker som inneholder kritt
14 biter olje som er klippet ut av bladet
15 plastilina som formet som delfiner
16 lange matter som tungekysser gulvet
17 spreke koner som ikke liker Tor
18 halve ørner som ligger under vasken
19 lefser som er full av sand
20 fingre som er genuine
21 menn som halter hjem
22 meter asfalt som er myk
23 kreps som ikke kan drømme
24 mongoloide som pirrer Bernt-Arn Birger
25 riktige slemme Per som liker boksen går
26 safter som renner ut av nesa
27 lapskauspanner som mamma ikke kjøper
28 råtne lår som henger ned fra taket
29 spretne jur som lengter etter melking
30 glade øyne som ser etter ablegøyer
31 glass Uncle-Ben's som lukter gammel mens
32 fylte sko som tørker ut i morgen
33 gamle ben som gjerne går i gryta
34 osteboller som fyller hele rommet
35 fortreffelige hjem som alle maler grønne
36 ark som Jonny ikke liker
37 lunkne dyr som sniker seg mot døra
38 godt voksne dverger som henger seg synkront
39 vulgære kvinner som ikke liker menn
40 brente fyrstikker som Jørgen adopterte
41 lange linjer som snurrer seg om livet
42 tapte kamper som handlet om å vinne
43 for mange rektorer som ikke kunne telle
44 boller som rullet
45 tyrkiske bad som vannet kunne bo i
46 tørre kjeks som tilbys til de sinte
47 blondiner som spyr
48 klisne kluter som jager langs ned karmen
49 praktisk talt udødelige muldyr som sliter med en venn
50 melne muffins som bor i muffinsskapet
51 gram lekemelk som ikke veier mer
52 etnisk norske som kan kanalisere torsk
53 klokker som er laget av tømmer
54 drømmer som omhandler søvn
55 knapper som er skreddersydd for bilen
56 blemmer som er vonde
57 kjærester som pakker inn kvelden
58 potter blomster som alle er fioler
59 reiseplaner som inkluderer Malta
60 kyllingvinger som Arve gjerne steker
61 Ari Behn som ikke er noe pen
62 never lo som Gitte stjal fra Jo
63 kinaputter som ingen ville sprenge
64 lilla bøller som gjømte seg bak skuret
65 linjemenn som dømte smuglersaker
66 løgner som holdt oss bak forhenget
67 typer lyn som finner deg i senga
68 lignende ting som ligner på hverandre
69 stjålne tanker som vi ikke skulle vite
70 billefrakker som nå er siste mote
71 sinte sår som svir
72 måleenheter som gjør deg lenger
73 ymse brev som forteller en historie
74 yndlingsspill som vi knuser når vi taper
75 badstubesøk igjen som ikke nødvendigvis teller
76 hittil ukjente vaner som glatter ut fasongen
77 tall som består av samme siffer
78 lure greier som ikke gjør deg sur
79 runder i en sti som går bak skogen
80 råtne rotter som raker hagen ren
81 uglemødre som ikke knekker nebbet
82 liksomvenner som ingen absolutt trenger
83 fotspor som går opp en isbre
84 dager som har gått siden sist
85 helt ok typer som Ynge snakket med
86 klebrige kunstnere som sleiker på et bilde
87 ringvirkninger som tafser på buljongen
88 slott som Kongen har blitt lovet
89 eksotiske butikker som alltid stenger fort
90 prompelyder som tante Hyl kan lage
91 hunnkjønnfasonger som ikke er i skuddet
92 lubne påfugler som glir ned i spagaten
93 koster som selges uten skaft
94 pinner med spiker som slår
95 huler som går utover
96 fantasier som plutselig var baklengs
97 ganske milde planter som spytter frø på deg
98 politiske fanger som smiler jovialt
99 flasker øl som ligger knust på gulvet
100 spennende historier som nå inkluderer denne

Ikke skyld på meg

Jeg har jo hatt rimelig suksess med de forskjellige tingene jeg gjør tenkte den oppblåsbare rekemanndukken Rens-Rheodor hadde blåst opp. Dette kunne ikke RR vite helt sikkert. Han kunne selvfølgelig forestille seg at rekemanndukken tenkte dette, men ikke noe mer enn at han kunne forestille seg gulvet filosofere hvorvidt laks er brune stekepanner. Eller kanskje de var tre gule stekepanner. Eller ingen. Mangelen på veldefinerte grenser og en generell overflod av muligheter som ikke lot seg telle på noen lett forestillbare hender gjorde at RR forholdt seg til mer mundane ting. Som for eksempel at han hadde en oppblåst oppblåsbar rekemanndukke. Det innebar at han var ferdig med å blåse opp. Med mindre han ville at dukken skulle eksplodere. Men han hadde kanskje ikke nok styrke i lungene sine til å gjøre det uansett. Han kunne slippe ut lufta, eller stikke noen hull i den. Da kunne han blåse opp kjempemasse. Men hvorfor. Han kunne likesågodt blåse opp imaginære dokker av for eksempel krombelagte hunder. Forresten. Om de var imaginære kunne han jo bare bestemme seg for at de allerede var oppblåst. Han kastet rekemanndukken ut av vinduet. Et par sekunder senere hoppet han selv ut. Siden han var en del tyngre landet han først og tok i mot. -Ha ha ha ha, brølte han. Trodde du jeg skulle la deg falle flere etasjer ned på asfalten? RR lå der til sykebilen kom og hentet han. Han måtte ligge på sykehuset kjempelenge. Rekemanndukken var plassert på en stol. Den kjedet seg kjempemasse mens lufta sakte ebbet ut. Det var liksom meninga en eller annen sykesøster skulle komme å blåse den opp. Det var det som egentlig var planen til Rens-Rheodor helt fra starten av.

Smartingen.

Rosa og hvitt

Hilde kjørte en stor rød bil bortover veien som førte mot fabrikken der de laget vannflaskene som var fylt til randen av deilig boblende sodapresenninger hun nettop hadde inkludert i ingredienslista alle arbeiderne fulgte slik at de skulle lage det mest fabelaktige produktet og gjøre forbrukerne så glade at de ville kjøpe i store mengder med sine penger som kunne investeres videre i noe spennende som for eksempel jentesafari nedover gata med masse fet musikk og sytten hjul på bilen slik at det var opplagt at her var det noe helt spesielt på gang. Plutselig kom hun fram. Hun åpnet døren til fabrikken og gikk inn. Der fant hun flittige arbeidersjeler som la sine flittige arbeidersjeler i arbeidet med å lage innholdet som skulle fylle innpakningen produktet deres var pakket inn i. Pakningen var malt i rosa og hvitt.

Spise hund / Livet på 1950-tallet

Ylvia syklet omkring da hun fant en mann som satt i veikanten og spiste en hund. Det var ekkelt å se på. Ikke bare fikk han masse blod utover den fine dressjakken sin, men han måtte spytte ut pels hele tiden. Hun innså at det ville være ekkelt å sykle videre mens hun visste at mannen satt her og spiste hund, så hun hoppet av sykkelen sin for å stoppe mannen ved å forsøke å dytte en diger pinne inn i halsen hans. Det var ikke noen spesiell grunn til at hun valgte akkurat denne metoden. Det var bare en tilfeldig ting hun antok ville gjøre det voldsomt vanskelig for mannen å fortsette å spise hund. Planen hennes var at idet han oppdaget at hun forsøkte å stappe en pinne ned i halsen hans ville han forhåpentligvis bli så fokusert på å ikke få en pinne stappet ned i halsen at han ikke hadde tid til å fortsette å spise hund. Også, tenkte hun etterhvert, dersom han mot formodning ignorerte pinnen så ville den i det minste fylle opp mesteparten av halsen hans og gjøre det veldig vanskelig å spise noe som helst, ikke minst hund. Mannen var ikke av typen som motsatte seg en pinne i halsen, men han hadde tydeligvis ikke lyst å la en redusert kapasitet til å tygge og svelge i den nære fremtid ødelegge hans hensikt om å spise hund, for samme sekund som hun kom med pinnen tok han frem en diger hammer og begynte å mose hunden til grøt. En stund var Ylvia så forvirret av å se en mann med en diger pinne fast i halsen hamre en hund at hun ikke helt la merke til at dette også var meget ubehagelig å være vitne til. Hun var en handlingens kvinne, men hun kom på å spørre "Hvorfor hamrer du hunden!?" før hun kom på noe hensiktsmessig handling å utføre. Mannen kunne åpenbart ikke gi noe godt artikulert svar, men han dro fram et sugerør og gestikulerte mot den stadig mer grøtete hunden. Jøye, tenkte Ylvia. Det vil iallefall ikke være behagelig å se på. Hun tok sugerøret fra ham. Han tok fram et nytt et, så hun tok sekken fra ham. Da tok han fram papir og en penn fra innerlomma og skriblet ned en lapp som han la på hunden. Så reiste han seg og gikk. Ylvia måtte lene seg ganske nærme for å lese lappen. "Jeg skal spise denne hunden. Er snart tilbake." Hun så på det groteske kadaveret. Det var ikke behagelig å se på. Men det var heller ikke behagelig å tenke på mannen som snart kom tilbake for å spise den. Hvordan kunne hun sitte hjemme å spise asparges og indrefilet av svin mens hun visste mannen satt her å spiste hund og hundepels? Hun bestemte seg for å gjømme hunden slik at han ikke fant den når han kom tilbake, men det var ikke så lett. Heldigvis hadde hun en solid plastpose med seg som hun la flat på bakken og skuflet alt inn i; skinn og bein, grus og gress, alt inn i posen med seg. Så knyttet hun den godt og la den på bagasjebrettet sitt og syklet avsted. Etter en stund ble hun stoppet av en sint mann som brølte: Grusomme frøken, hvordan kan du finne på å besudle min families sarte øyne slik? Hendene hennes og mesteparten av kjolen var dekket av blod, men etter alt hun akkuratt hadde sett ble det en så liten detalj at hun ikke hadde lagt merke til det før nå. Den sinte mannen hadde en forskrekket kone (hun het Aina) og tre døtre som var ni, ti og elleve år gamle. Ylvia tok posen med hund og helte det utover Aina og så fiket hun til hver og én av døtrene og kalte dem syltepelser alle sammen. Den sinte mannen ble enda mer sint og begynte å slå Ylvia med stokken sin da han plutselig la måtte rette oppmerksomheten sin til en mann med en pinne og et sugerer stikkende ut av halsen som stod å slurpet i seg hundegørr fra hans kone. Han slo og slo med stokken sin, men mannen ga seg ikke før Aina var skinnende ren. Imellomtiden hadde Ylvia noe forvirret syklet hjem til sin mann, som hun umiddelbart ga en kald rygg resten av kvelden.

An explosion wave was missing in the room.

In the room, there was nothing... only furniture, carpeting, dust and air, shining lights and walls. The explosion wave would have completely obliterated everything and created chaos. The deep kind of mayhem that resonates with your chest, the kind to make you breathe heavily and flick your eyes everywhere like a hunted predator. Now, with everything obliterated, with even the ceiling and floor smashed to dust, you notice the nothingness is gone. You growl, not because you are scared or angry, but because the vibration it produces in your body. It is like a communion with yourself. Right there where previously nothing was, you blew everything apart with freaking mindbomb of rage. Pure rage! Forget what I said about not being angry. Or afraid. But as the dust settles and once more form physical objects - like the ground that prevents you from falling into the center of the earth - you realize this attack you have made has little ramifications.

Vil heller

Hervertet likeså, må vike blå. Jeg er i det peneste forhenget, heklet saft og syrlig. Vidundertid, og over alt, si bunner ut og velte sprit, helte helt i kom nå hit.

Kom, kom hit, kom hit og vit, kom hit og vit. Lik den óg, og ikke bare å ikke ikke ville det, vil heller.

I, kort, veldig kort, er, noe lenger, mye lenger.

Glemme syv, trenge fem, sette åtte, kløvet nitten og seks mer.

Men? Til sist. Vil heller.

Etterpå: Sov syder under lokket, kritter skribler, sitter og vil, vil ha. Jada.

Vil heller??

Rekemann vet følgende om pølser, del 5:

noen av de mange som elsker pølser
opplever en dag
at pølsa de har i sin hånd
dekket med rå løk
stekt løk
relish
ketchup
chiliketchup
pølsedressing
og hva enn annet
som tilfeldigvis
var tilgjengelig
plutselig glipper

mmmf sklir pølsa
forsiktig nedover brødsklia
deretter klask
idet den tilfører pølse
og tilbehør
utover den støvete bakken

kontrasten er stor
følselsen av deilig
deilig pølse
tygget til deilige biter
blandet med deilig tilbehør
til en himmelsk grøt
av alle tenkelige smaker
sendt som små tilfredsstillelsespresanger
ned i magen
i motsetning til gørr
limt utover småstein og asfalt
ingen sorg er mer ektefølt
enn for pølsa
med sin deilige pølsesmak
mistet

epilog:

allerede idet pølsa er i fritt fall vet man, og kan like godt bare gå videre. passere hele tragedien innen den treffer bakken. men man kan ikke. man er nødt å bli stående en stund. bare for å se, med et tomt uttrykk i ansiktet. om det er et sekund eller et minutt betyr ikke så mye. man kan ikke bare gi slipp på den umiddelbart. ett eller annet sted i hodet holder man enda pølsa i hånda. man er bare nødt til å vente. og så må man legge den fra seg selv. og så gå. adjø.

Rekemann vet følgende om pølser, del 4:

noen pølser kan man ikke se
de er usynlig
jeg vet ikke hva de er laget av
kanskje sjelmel
fordi ingen har sett en sjel

bare bland det med litt stivelse
man trenger ikke krydder
ingen vil finne dem
de er jo usynlig

men når man fraværende
romstrerer
med sin hånd
og plutselig holder
en usynlig pølse
så må man undre seg
hva er dette her?
man kan holde den foran seg
og se
men det gir ikke noe svar
dette hadde jeg aldri planlagt
å plukke opp
kan man jo si
til
seg selv

pe
ø
ell
c

pøll
se

p.

Rekemann vet følgende om pølser, del 3:

det man innser når pølsene tas med i betraktning
er mye
synergi for eksempel
når man vet at hele pølsa
virker som om den er kjøtt
men ikke helt er det
så skjønner man at andre ting
ikke er nødt å være
ett hundre prosent
slik det virker
og at når man skal vurdere
ting
som for eksempel
om det er sunnere
med pølse
eller grovt brød
så er det ikke nødvendigvis
bare grovt brød
i det grove brødet
og når hverken pølse
eller brød
er helt åpenbare
blir det vanskelig å argumentere
mot pølsene

Rekemann vet følgende om pølser, del 2 av del 2:

de er også passende til å raspe
pølsene
slik at man får pølserasp
som man kan frityrsteke

få seg deilige
kjøttete snacks
bare man passer på at de ikke blir en diger klump
for pølserasp kan bli klebrig
det er jo så mye stivelse i
best å steke hver rasp for seg selv
eller
så kan man putte hver rasp inn i et miniatyrpølseskinn
også får man skikkelig mange pølser
som man kanskje kan koke

Rekemann vet følgende om pølser, del 2:

ytterligere ting angående pølser
inkluder at de kan gå omkring
dersom man tar dem ut
sånn av den fysiske virkeligheten
og putter dem inn et annet sted

det er kanskje juks
men jeg ser iallefall pølser som går omkring
med et par never de kan ta tak i ting med
for eksempel løfte opp en liten sten de finner
kaste den opp i lufta
ta den i mot
føle seg temmelig tilfreds med det hele
iallefall mer tilfreds enn jeg oppfatter
pølser vanligvis er

Rekemann vet følgende om pølser, del 2 av del 1:

jeg vet at det var en jente
som hadde dem i en gryte
om og om igjen
--> (ja ikke de samme spesifikke pølsene
--> men samme på den måten ordet "pølse"
--> er det samme som ordet "pølse"
--> selv om de befinner seg på forskjellige linjer
--> og består av forskjellige piksler på en skjerm
--> som overføres til ditt øye
--> hvert sekund
--> av millioner
--> milliarder
--> pølsilliarder av fotoner
--> hvorpå ingen av partiklene i seg selv
--> har spesielt mye å gjøre med ord
--> som for eksempel pølser)
om og om igjen
hadde hun dem i gryta
og spiste dem
fordi hun syntes de smakte godt
og ville kanskje gjort det for alltid
og alltid
og alltid
om bare verden hadde ligget riktig
til rette for slikt

Rekemann vet følgende om pølser, del 1:

de er ikke brede
ikke høye
man kan si de er dype

de er lange

de kan være tjukke
men det er ekkelt

vanligvis fylt opp av pølsefyll
som kan bestå av ting
for eksempel en gris
etter den har passert en maskin
man ikke umiddelbart tror
en gris får plass igjennom

og potetmel

og krydder
fra fjerne land
som tidligere ikke sto på kartet

og andre krydder
av nyere oppfinnelse
for eksempel smaksforsterker
som forsterker smaken
og bidrar til pølsens karisma
slik at man tenker på dem
kanskje når man er sulten

Tesaden

Tesaden hang lett henslengt over stolryggen. Mortrikke hadde gjort seg av med den der uten videre omtanke. Nå kunne enhver som gikk forbi festigulere den åpenlyst gjennom vinduet dersom øynene deres var nyskjerrige nok. Den var stripekjekk med lysere gule striper og lyse gule striper. Finn-Mons, katt og ærverdig lapptein, lå på stolen og voktet. Ingen kunne unnslippe dens nærhetsforheng. Men én tyrkjepp prøvde seg! Han sneik seg stille opp tovrlemmen med ugjære i gjære. I den ene hånden holdt han en sekk med fysnipper som han helte utover gulvet. Finn-Mons vaktkorket dem alle med et skrekkelig hiss. Inntrengeren stod alene, bergenklemt ansikt til ansikt med sin overkatt. Han karokket høflig og ség ned dithen han kom fra og forble vekkgått.

Kurt-Babel og Moselefsa

Anarkistjenta Lynda hadde smurt matpakka si med smør og en halv flaske øl. Det ble veldig slafsete. Senere, da hun satt med vennene sine og det var på tide å spise, så observerte hun nøye de andre. Noen hadde med seg matpakke. Andre hadde ikke. Det var en gutt der som hun visste var litt småforelska i henne. Han hadde ikke matpakke. -Her, ta matpakka mi! Hun ga ham et blikk som gjorde det klart at han absolutt skulle ta den matpakka. Så godtet hun seg over hvor grensesprengende ubekvem han ble i det han oppdaget hvordan brødet var smurt.

Siden den dag har det alltid vært et slagord i anarkistgruppa: Vent med gliset til du ser hvordan skiva er smurt.

Urelatert til det over, så er fem ganger fem fem og 7e.

Bernt

De sto utenfor inngangen og kranglet, Lurviel og dørvakten Tådd. -Jeg vil inn og danse mumba hele natten, tryglet Lurviel med sin skarlagensrøde stemme. Tådd lot seg ikke affisere. Han manglet helt og holdent empati. -Om du ikke holder snavla skal jeg rulle deg sammen til en ball og sende deg vildensky. Der vil du vel ikke være, hva? Lurviel så på venninnen sin, Lurvine. De begynte begge å gråte. Men det var ikke tårer de gråt, det var grøt. Da Tådd så at de gråt grøt utenfor arbeidsplassen hans ble han innadvendt og begynte gruble over hvorfor han het Tådd med å og ikke o som alle andre. Lurviel så sitt snitt til å sitere snirklete sitater om abort som virkelig gjorde inntrykk på alle omkring. Bernt falt av liggeunderlaget sitt, noe som var ganske imponerende ettersom han hadde klippet det opp i små biter og festet alt til kroppen med superlim.

Sol sol sol... sol

Bygningen lå like i nærheten. Den var lenge forlatt nå. Tom invendig, og tom utvendig. Gammel grafitti dekket alle vegger. Jeg gikk rundt for å sjekke hva som var på andre siden, men den andre siden forble. Veggene var laget av planker som jeg bestemte meg for å ta på. De var ru, flisete og støvete. Innenfor satt jeg på den sedvanlige stolen midt på gulvet. Det eneste lyset var det som piplet inn mellom knotete sprekker. Mer enn nok til å gjøre det klart som en sol at det var lys der ute.

osssss, asssss

one stray string strenuously strung strongly, a strictly stringent strangely strapped Stradivarius

Påskeferie

Jon-Jomer og Jan-Jarle var ikke på påskeferie. Plutselig var de på påskeferie. Der fant de en hule. I hulen var det mørkt og en arbeider. Han hakket sten. De spurte om hvorfor han hakket sten. Han svarte at han laget en hule lenger inn i hulen. De hjalp arbeideren. Plutselig hadde de hakket seg gjennom. Der inne var et stort rom fullt av skatter. Jon-Jomer og Jan-Jarle delte litt av skatten med arbeideren. Etterpå dro de hjem. De kjøpte dataspill og godteri for pengene sine. Moren til Jan-Jarle kostet i huset. De kunne ikke sitte der å spille dataspill. Plutselig var hun ferdig. Da spilte de Svein-Kaare og Fremtidskameratene møter Mannen fra Mjøsa. Det var gøy og de hadde det morsomt med å spille det. Etterpå spiste de godteriet sitt. Faren til Jan-Jarle kom inn i huset. Han sa at de fikk vondt i magen av å spise masse godteri. De fikk ikke vondt i magen. Godteriet var kjempegodt. Da de hadde spist alt opp måtte Jon-Jomer hjem. De sa hadet til hverandre.

Nøste

Det var ikke et garnnøste jeg regnet med å finne da jeg åpnet skuffen, men det var det som lå der. Jeg plukket det opp og nøstet det skjødesløst opp og hele rommet ble fylt av garn. Så samlet jeg det sammen i en diger haug. Muligheten til å nøste det sammen igjen falt meg ikke en gang inn, og hadde tanken slått meg så ville jeg avvist det som lite tiltalende til mitt impulsive humør. Jeg måtte selvfølgelig ta inn over meg garnklumpens upraktiske mangel på hånderliget, men det var ikke så farlig. Hvor mye skulle vel jeg håndtere et tilfeldig nøste jeg tilfeldigvis hadde laget surr av? Jeg, som har jobb og rene sko å ta på meg, samt mulige fremtidige måltid jeg vil spise. Et virvar av tråd passer ikke inn i disse situasjonene, så jeg la det ned i skuffen igjen. Det fikk akkurat plass.

Sara i Sahara

Sara tok bussen litt for langt en dag og ende opp på en merkelig stasjon som het Brosløybakken. Det sto en eldre dame der som knirket frem et knirkete "Hallo". Lyden knirket seg inn i ørene til Sara. -Hei du gamle damen, sa hun. -Jeg tror jeg har tatt bussen litt for langt. Hva er dette for et sted? Den gamle damen sto urørlig og knirket en stund før hun svarte. -Du er i Sahara nå, knirket hun. -Men, sa Sara og pekte på bussholdeplassen. -Der står det jo Brosløybakken. -DET GJØR DET FAEN MEG IKKE, brølte damen. Så knirket hun om og gikk av sted. Det gikk ikke så veldig fort. Det gikk heller ganske knirkete. Sara ventet på neste buss og tok den tilbake til sivilisasjonen.

Alt var egentlig greit, men etter denne turen kunne hun ikke unngå å innimellom legge merke til at hun aldri var helt fornøyd med den mengden knirk hun fant i folk omkring seg. Hun begynte å bære omkring bøtter med forskjellige tørre ting. Sand. Mel. Dehydreringspulver. Støv. Dette helte hun over eldre mennesker hun fant sovende på benker i håp om at de skulle tørke helt inn. Noe de selvfølgelig gjorde. Men det var liksom alltid en siste rest av leddveske inni dem. Hadde hun bare kunnet gått inn der og lagt sandpapir mellom leddene deres! Åh. Da skulle de knirket da!





(BONUS: Det hente sågar nå og da at de begynte å spasme tørre spasmer. Det var ganske fornøyelig, for da kunne hun spørre dem: -Spasmer dere tørre spasmer? Det var et pent spørsmål, på en måte.)

RE: Fest

Du jeg bare kom til å tenke på at det er lenge siden jeg har bakt kake... jeg fikk litt lyst å bake en til festen. Er det greit tror du? Vil folk ha kake? Hm. Ja. Folk vil vel alltid ha kake..! Men ikke si til noen at jeg har bakt den da. Det er så flaut å ha bakt en kake. Men... hm, om de begynner å spørre hvor kaka kommer fra... det blir jo teit om du må si sånn "den som bakte kaka ønsker å være anonym". Det er jo enda mer flaut å ikke tørre å innrømme at man har bakt kake. Hjelpes. Nei. Glem den kaka.

Beorg, Neventyreren

Krepsylspissen entret øyekjøttet nesten ubemerket. -Jøye kokoskøye, det der var jammen meg en skarp krepsyl, utbrøt brøle-Beorg. Hulmine blunket lurt til ham og så injiserte hun det kokende tevannet. Nå var det ikke noe te der inne i øyekjøttet til Beorg, noe som gjorde det desto mer berettiget at han brølte høyt og spiste sykesøsteren i et eneste digert glefs. Ja, faktisk var det glefset så svært og saftig at en stor bit av veggen kom med i sluket. Han løp ut, fremdeles drevet av øyerelatert smerte. -Fy frodig, skrek han til et tre han møtte. -Deg skal jeg flette til en krakk! Han flettet treet, men det knakk. Han puttet hele røklet i munnen og tygget det til en grøt. Det ble en fin deig og han bakte en krakk. Det gikk mye bedre, men da han satt seg på den brøt den sammen. -Hva? Jeg skal bryte DEG jeg, utbrøt Beorg, og brøt biter av den som han tygget til en ny grøt. Han bakte det til en ny krakk som han ikke satt seg på. -Sånn ja, gliste seierherren til en tilfeldig forbipasserende og nikket megetsigende mot sitt dobbelttyggede trekrakkbakverk.

Hadde dette vært en syk søndag ville historien sluttet her. Men dette var på ingen måte en syk dag, og Beorg travet videre på jakt etter nye eventyr. Han var sikker på at et eller annet var i gjære. Det luktet spiker, men det ignorerte han. Ingenting godt kunne vel komme av å jage etter eimen av spiker. Istedet la han seg ned på bakken et tilfeldig sted. Noen sinte menn som het Joon, Jåkop og Jarl-Jhonny likte ikke dette, spesielt siden det tilfeldige stedet tilfeldigvis var tvers gjennom magene deres, snedig karvet ut med en iskremskje. Men ta det med ro, mennene var laget av iskrem, så det var gørrete på den riktige måten!

Som å stjele brød fra en blind baker

Kl tretten minutter over tretten smøg Tyviel seg bort til en skrivepult noen hadde forlatt for et par minutter siden. Det var en laptop der. Hun begynte å pakke den ned i sekken sin, enda den ikke var hennes.

-Eyyyy, hva driver du med, sa en meget forferdet Torgeir Hilderud som tydeligvis hadde returnert raskere enn forventet.
-Ta det med ro, sa Tyviel beroligende. Jeg er bare nyskjerrig.
Ansiktet til Torgeir signaliserte at han ikke hadde tenkt å ta det med ro. -Du stjeler laptopen min, proklamerte han, som om han forventet at dette tyveriet ville opphøre bare han påpekte sterkt nok i hvilken grad han var oppmerksom på hva som foregikk.
Tyviel fortsatte uanfektet å forklare: Jeg er bare nyskjerrig. Det er så mange som bare legger fra seg verdifulle ting. Jeg har lenge lurt på hva som skjer om jeg bare prøver å ta dem. Torgeir visste ikke helt hva han skulle si, så hun fortsatte: Dessuten elsker jeg å se hvordan folk oppfører seg når de havner i ubehagelige situasjoner. Du skulle bare sett hvordan du ser ut nå. Sint, forskrekket og dum. Dum som et brød ser du ut som. Ja, slike situasjoner får fram essensen i folk, mumlet hun.
Torgeir greide til slutt å uttrykke følelsene sine i ord: -Du stjeler laptopen min, proklamerte han igjen.
Tyviel holdt laptopen ut i lufta foran seg og så på den som om den var en skitten klut. -Tror du jeg vil ha dette klumsete vraket? Hah! Hun dro fram sin egen laptop fra sekken. Den var nett og heftig. Åpenbart flere ganger dyrere. Torgeir var rød i ansiktet, men det var litt vanskelig å tyde om han var sint eller såret.
-Her, sa hun. Du skal få denne av meg. Kanskje du føler deg bedre da lillegutt. Hun la den fra seg på pulten hans og dro.

Et par minutter senere kom en veldig sint fyr bort til Torgeir og brølte indignert: -Hva faen gjør du med laptopen min?