Denne historien er for kjedelig

12 Minutter, 24 Sekunder:
Zionic – #114 - All Your Chip Are Belong to Me - 1:54 (x2)
Zionic – #122 - Death of the Caramel - 2:31 (x2)
Zionic – #107 - abCdefgHIjklmnoP - 1:46 (x2)

Hekkeferdige Lars var på butikken og skulle kjøpe seg en fruktbar kvinne. Han fant ingen i noen av hyllene og klaget til damen som eide og vedlikeholdte stedet. Hun ble arg og ville ikke gi et skikkelig svar, men Hekkeferdige Lars insisterte så damen måtte til slutt bare si at de ikke hadde det han ba om. Er ikke du fruktbar da ditt krek, måtte han spørre, men da ble hun enda sintere og ringte politiet. De fraktet ham til inni en fengselscelle hvor han straks begynte å stryke veggen varsomt. De ble gode venner og Lars så sitt snitt i å be om en vennetjeneste. Joda, veggen kunne godt slippe ham ut, men da ville den bli så lei seg for å miste sin nye venn. Det skulle gå bra mente Lars, han skulle såvisst skaffe en ny kamerat først, og det gjorde han ved å be fengselsbetjenten om å stryke veggen etter han forsvant. Politibetjenten lo godt da han hørt dette og "lovet" at det skulle han minsann gjøre. Men da fangen forsvant og betjenten ble deprimert grunnet all kjeften han fikk glemte han helt av sitt løfte og ble meget overrasket da veggen en vakker dag snek seg opp på ham, veltet over foten hans og knakk den.

Hekkeferdige Lars derimot var fremdeles temmelig hekkeferdig og spurte alle kvinner han møtte på gata om de var fruktbare. Noen sa at ja. Dem spurte Lars hva man skal gjøre med livet sitt når hekken er ferdig. Var det best å finne andre steder å lage hekker, eller rive ned hekken sin for så å bygge den på nytt, eller rett og slett bare akseptere situasjonen og forbli hekkeferdig? Hva skulle man i så fall gjøre? Kunne man bygge et stakittgjerde utenfor, og kanskje innenfor, hekken sin? Det ville holde naboene ute. De ekle naboene som hadde ti unger hver som alle spydde dagen lang. Han var sikker på at lot han så mye som en halv av de ungene snike seg inn ville hele hagen bli oversvømt av spy i løpet av sekunder. Han installerte en hel rekke katapulter under hver minste bit av plenen slik at dersom noen skulle komme inn å spy kunne han slynge dem vekk og bort. Da en unge faktisk gjorde nettop dette, snek seg inn for å spy altså, så sto Hekkeferdige Lars klar til å aktivere katapulten, og jammen forsvant ikke ungen. Politiet kom til og med på besøk og tok han med tilbake til den fine cellen sin. Han fikk høre fra veggen hvordan det hele hadde stått til mens han var borte. Det var visst ingen av de vibrerende narkofyllikmafiaprostituerte som vanligvis holdt til der som strøk veggen slik Lars hadde gjort. De ga hverandre en klem og bestemte seg for at de skulle dra til Amerika og skape blest om spenningen involvert i å smøre solkrem på brødskivene sine. Veggen dro først, slik at det ble et hull i cellen selvfølgelig, og så kom Lars etter. Men ved de uransakelige infall som gjerne infinner seg i et komplisert menneskes hode bestemte Lars seg for å lure veggen ned i en elv hvor den druknet.

Kjøre Kjeksen

Zionic – #094 - Naughty Nelle - 2:21 (x5)

Karolinekjeks het den nye typen de hadde fått i butikken. Alle ble så overlykkelige, for den smakte så godt, også ble man glad av å spise den. Etter en stund måtte butikker stoppe å selge litt mindre vanlige varer som nylonstrømpebukser for menn og druefrie druer for å få mer kjekshylleplass. Til slutt var det Karolinekjeks i alle hyllene i alle butikker og alle var glade. På skolen bytten man ut norsk og matematikk med Karolinekjeks. Da satt man bare og spiste og koste seg. De fleste yrker ble overflødige når alle innså at det eneste som skulle til var å dyrke litt korn og sukker slik at man kunne lage Karolinekjeks. Så lenge noen jobbet med å kjøre kjeksen til folket gikk landet rundt. Helt til en lur kar fant ut at man likegreit kunne flytte alle mennesker til én diger by som vokste i en sirkel rundt Karolinekjeksfabrikken.

Det var noen land som prøvde å innvadere da de la merke til at militæret utelukkende besto av én bataljon, nemlig Karolinekjeksspisebataljonen. Men, det ordnet seg, for da innvandrerne fikk smake Karolinekjeks ble de så glad at de ikke hadde lyst å være slem mere.

Syvert Jungelmann

8 Minutter:
Mosef - Spelunker Bliss - 0:51
Mosef - Lefsters Dance - 0:56
Mosef - Spelunker Bliss - 0:51
Mosef - Pulling "The Old Aztec" - 1:16
Mosef - Spelunker Bliss - 0:51
Mosef - Chasing Horse/Eating Horse - 3:15

Syvert var en jungelmann som bodde på kaia i Bergen. Han hadde laget seg et basteskjørt av uttørket fisk og tjente til sitt daglige brød ved å skremme voksne menn med stresskoffert. Det var veldig lett, han bare sto i et smug og tittet på folkemengden som passerte på gata. Da han fikk øye på en slik mann var det ikke mer som skulle til enn å løpe veldig for bort til vedkommede og så stoppe rett ved siden av ham. De ble temmelig ille berørt. Noen stoppet selv opp, så på han og gikk redd videre. Andre stoppet ikke, eller skvatt vekk. Noen begynte å småløpe. Det var ingen som tenkte på at alt Syvert ville var at noen skulle sleike vekk alt slimet han pådro seg da han jaktet uttørket fisk under kaia.

Ultrasyvert var et knekkebrød som bodde ikke så langt unna kaia. Han hadde et lager med murstein på rommet sitt, og hver eneste dag gikk han ut på gata med en murstein i hver hånd og prøvde å gi dem vekk til alle han møtte. Veldig mange ville ikke ha en murstein. Noen var litt kule og ville ha.

Muterte StrykejernSyvert var et supperedskap som hele sitt liv hadde levd i skalkeskjul. Hans favorittmat var brød.

AntikurvSyvert kunne man ikke putte om så en halv pose rundt.

Men jungelmenn trenger ikke antikurver og knekkebrød er jo omtrent mursteiner så han sultet ikke.

Unni Sin Fortelling

Zionic – #091 - Porn Style Cream - 1:39
Zionic – #093 - Sweet Sugar Shack - 1:41

Unni var i byen for første gang og da hun skulle handle kålrabi til middagen sin gikk hun feil og havnet i en veldig luguber butikk hvor de ikke hadde noe annet enn plastikkgulrøtter. Først virket det som om de ikke ville bli myke uansett hvor mye hun kokte dem, men så prøvde hun å koke dem i olje og da smeltet de. Unni separerte plasten fra oljen men da ble det bare hardt igjen. Hun skrev ned i notisboken sin at neste gang måtte hun overføre den smeltede plasten direkte ned spiserøret så hun fikk fortært dem mens de enda var medgjørlige. Så prøvde hun å steke plasten, men da satt det seg fast og begynte ryke noe mektig. Det luktet så eksotisk at hun besvimte samtidig som hun spydde. Unni innsmurt i spy. Hun skulle ønske hun hadde kålrabi.

Skolebøllenavnet Ronny

Bjorn Lynne – 12th Warrior - 6:11

Ronny, attenåringen med de store penslene var også en bølle. Han bøllet alle de kunstneriske. Han tok penslene deres. Hva han skulle med dem var det ingen som skjønte. Han hadde jo allerede noen helt voldsomt digre pensler som passet til hans voldsomt digre bøllefysikk. Han var så stor han kunne bruke mennesker som pensler, og det gjorde han om de hadde passe hårlengde. Synd han var så lite kunstnerisk, for da han skulle male et bilde over hele skoleveggen, et som virkelig ville vise hele verden hvor teit rektor på skolen var, så ble det bare til at han dynket Hilde i et gult malingsspann og tegnet en én-streks-penis og skrev REKTOR under. Han lot ikke merke til hvor flau han var inni seg for at han var slik en mislykket person. Til det var han alt for opptatt med å le av Hilde og den kule tegningen han hadde laget.

Lur Fyr Sjekker Chicks

11 Minutter, 53 Sekunder:
Prince – Controversy - 7:16
Prince – Private Joy - 4:37

Lur Fyr hadde nylig motatt en hel boks med kondomer han hadde bestilt på internett. Han tenkte at i løpet av et helt liv ville det lønne seg å gjøre slike store innkjøp. Han ble utrolig skuffet da han så at de hadde en holdbarhetsdato.

Det var mye han ikke visste. Det var ikke lenge siden han hadde begynt i 9. klasse på ungdomsskolen. Han hadde alltid shorts på seg, selv om vinteren. Det var liksom tingen hans. Det var mange som gjorde narr av det, men han tenkte at i lengden ville det lønne seg å gå helt inn for det. Folk har respekt for de som gjør ting fullt ut. De som tør være seg selv... og shorts, vel, shorts var jo tingen hans. Fordi... fordi han hadde gått med det så lenge nå.

I friminuttene sjekket han alltid opp en jente. Han valgte ut en tilfeldig en hver eneste dag. Altså, han hadde en liste med alle jentene på skolen innen en akseptabel aldersrekkevidde, og så kastet han terning. Det var viktig for hans framtid å bygge en kvalitetskarakter, og da virket det gunstig å lære seg med en gang å ikke la seg affisere av bokomslaget (for å si det slik, og slik sa han da). Så han gikk bort til, for eksempel, Marianne og sjekket henne opp. Sa ting som f.eks -Hei, jeg har kjøpt en hel eske kondomer. I hodet sitt vel og merke. På ordentlig sa han -Hei, og stort lenger kom han sjelden, bortsett fra med noen av de mer karrige eksemplarene av det motsatte kjønn, men da kunne han til gjengjeld stå å sjekke vedkommende opp hele friminuttet. I disse tilfellene fikk han god nytte av at han hadde lagt så mye jobb i sitt sjekkerelaterte samtalereportoar. Han hadde en hel bok hjemme. Med innsats og flid ville han utvikle materialet sitt slik at han kunne dra nytte av det i mange år framover.

Han måtte bli jævlig flink, tenkte han en dag, om han skulle greie å bruke opp hele esken innen de gikk ut.

To Gurkamel Takk!

15 Minutter, 53 Sekunder:
Zionic - Complete Compo Collection #60-#66

Det var et grufult vær som rant nedover taket og splerglet i asfalten utenfor vinduet. Gurkamel så ut med sine tre øyne. Det ene så en gressplen. Det andre så et tre. Det tredje så to fugler. Han skøyt dem ihjel med laserstråler fra høyre og venstre øye. Så dro han ut på tur. Han traff på en person som drev en bensinstasjon ved siden av veien. Personen befant seg inne i bensinstasjonen sin, så Gurkamel måtte gå inn. -Hei! Selger dere Gurkamel?

Bensinstasjonmannen introduserte seg. -Jeg heter Spreke Karobold. Vi selger ikke det du spør etter. Tør jeg spørre hvem du er?
-Jeg er Gurkamel, svarte Gurkamel.
-Å, for en tilfeldighet. Jeg var akkurat på utkikk etter Gurkamel. Det var en her nå veldig nylig å spurte om å få kjøpe, men siden vi ikke hadde var jeg nødt å fortelle ham at vi ikke kunne tilfredsstille hans behov. Hvor mye må jeg ut med for én av deg?
-HUNDRE KRONER!

Gurkamel satt seg i meditasjonsstilling midt på gulvet, og siterte sine betraktninger. -For å tilfredsstille mitt behov for Gurkamel er jeg altså nødt å tilfredsstille ditt behov for å ha tilstrekkelig Gurkamel for å tilfredsstille mitt behov for Gurkamel. Men vet du hva? Jeg vil ha TO! TO GURKAMEL TAKK!
-Åh du store, gispet Spreke Karobold. Han gikk bak på lageret og returnerte med en motorsag.
-Stopp en halv der, kommanderte Gurkamel. Deler du meg i to vil du utelukkende øke dit probleminventar. Deler du meg i to vil jeg dø. Dette vil gi deg problemer med Vår Lovs Behov for Håndhevelse. Dessuten vil du ikke ha noen å selge Gurkamel til, ettersom jeg er den eneste som etterspør produktet. I tilleg kan du umulig kalle noen av Gurkameldelene for Gurkamel, ettersom kun en hel Gurkamel kommer i nærheten av full Gurkamelfunksjonalitet.

Bensinstasjonsmannen tenkte seg om litt, og så motorsaget han Gurkamel i to deler. -Det går bra. Siden ingen av disse delene er Gurkamel har jeg ikke noe overskudd av Gurkamel jeg trenger å kvitte meg med.
Men han hadde helt glemt hva Lovens Håndhevelse gjaldt. Politiet kom tytende inn overalt. Gjennom ventilasjonsannlegget, opp fra sprekker i gulvet, ut av poser med godteri og fra springen. Så ble han arrestert.

Erlends Emporium

17 Minutter, 18 Sekunder:
Digi Charat - Only one, no.1 (on air size) - 0:51
Digi Charat - Welcome! (Puchiko version) - 4:18
Digi Charat - Madoromi Afternoon - 6:00
Digi Charat - Dejiko Theme - 3:02
Digi Charat - Puchiko Theme - 3:07

Erlends Emporium het butikken Erlend drev. Det var ingen som visste hva han solgte der for han holdt aldri åpent. Derimot sto han ofte ved inngangsdøra og ropte at det var noen helt fantastiske ting der inne og at alle burde gråte dagen lang for at butikken ikke hadde åpnet enda. I dag derimot, var ikke en slik dag. Det var stille. Bare et skilt ga med ti meter store bokstaver et lite hint om hvor han var: "ERLEND ER UTE PÅ EVENTYR, GLED DERE TIL HAN VENDER TILBAKE MED ENDA MER FANTASTISK TIL BUTIKKEN!"

Han tittet inn vinduet på et hus. Erlend hadde valgt akkurat dette huset fordi det så veldig vanlig ut. Det var nødt å være noe av enorm verdi gjemt her. Han så en liten gutt på 7 år som lekte med lego der inne. Det var visst ingen andre i nærheten, så han snek seg inn vinduet og bort til gutten.
-Hei du småen.
-Hvem er du?
-Jeg er Gud. Jeg heter Erlend.
-Å?
-Vet du hva Gud er?
Gutten nølte litt.
-Ja, er ikke det han som har sånn ransel fylt med små barn?
-Nei lille skapning, du tar så feil. Gud er en person som kan gjøre alt i hele verden. Hvis, for eksempel, Gud synes at du burde smøres inn med honning og melk, så vil det skje.
Erlend tok honning og melk opp av ranselen sin og smurte gutten inn med det, men den lille skrek og bar seg slik at en forferdet mor kom styrtende inn på arenaen.
-Hvem er du, skrek hun? Hva er det du gjør med Neopål, den lille kvasten min?
-Jeg er en lege, svarte Erlend. Du kan kalle meg Dr. Erlend. Jeg gikk forbi da jeg så denne menneskeklumpen krype ut av vinduet. Jeg reddet ham og nå smører jeg ham inn med honning og melk slik at han skal assosiere negative følelser med det å krype ut vinduet. Da reduseres sjansene for at han vil gjøre noe slikt i framtiden. Ja, for du vil vel ikke at lille Neopål her, denne lille framtidige Korpsgeneralen, skal krype ut av vinduet og dø?
-Å nei, gud, nei, det vil jeg ikke!
Hun hjalp til med å smøre inn innvollebylten hun kalte en sønn. Neopål på sin side begynte å gråte da han fikk sviende honning i øynene.
-Nå fungerer det, ropte Erlend. Fortsett med dette en stund til, jeg skal bare på toalettet en tur.

Erlend gikk ikke på toalettet. Straks han hadde forlatt rommet snek han seg inn igjen med et håndkle dynket i sovesaft som han presset mot mors nese. Da hun hadde besvimt fortsatte han sin samtale med Neopål.
-Som du ser, din biologiske automatron, så er jeg gud. Det jeg ønsker skjer. Jeg ønsket at du skulle bli dynket i honning og melk, og jeg ønsket å bytte ut din mor med den sofaen dere har i stua.
Han flyttet mor til der sofaen sto, og sofaen til der mor lå.
-Farvel Neopål, farvel din tapre statue!
Så dro Erlend tilbake til butikken sin og fortsatte å forkynne budskapet om de fantastiske konsumentervervelser som ventet på åpningsdagen.

Jørg1 finner mutanter

15 Minutter, 35 Sekunder
The Prodigy – Claustrophobic Sting - 7:11
The Prodigy – Break & Enter - 8:24

Jørg1 la fra seg de svarte hanskene på bordet. De var dekket av grønt mutantslim. Han hadde banket vettet av mutanter hele dagen. På postkontoret der han skulle poste en pakke salt til sin bror Hyrin var det en rad med mutanter som blokkerte veien til disken. Han sparket til den automatiske inngangsdøra slik at den ikke kunne åpne seg og så ga han alle trynedeng, én etter én. De begynte snart å gjøre motstand eller løpe og da var kampen i gang. Han lo høyt og manisk mens han dro fram våpenet sitt; et sterkt tau, omtrent én meter lang, med en passe stor stein bundet fast i enden. Da han var ferdig vasset han fram til disken, men akkurat da han kom fram oppdaget han at også ekspeditrisen var en mutant. Heldigvis var visst den mektige steinen allerede på vei i en bue mot hodet hennes, som var tilintetgjort nærmest før han fikk sukk for seg. Det fikk bli med pakken en annen gang.

Ute på gaten var det en mutant som vasket vinduer på andre siden av gata. Han sto med ryggen til, så Jørg1 så sitt snitt i å utnytte overraskelsesmomentet. Nå ville nok denne vindusvaskermutanten antagelig blitt mye mer overrasket om han faktisk hadde sett Jørg1 komme styrtende enn han ble da hjernen hans ble deformert umiddelbart, men det fikk ikke Jørg1 tid til å tenke på før etterpå.

Noen andre mutanter som gikk omkring i nærmiljøet hadde oppdaget ham og skrek og hoiet seg. Jørg1 holdt fatningen, men visste at dette ble vanskelig. De var i alle retninger. Sprang han mot et par av dem i én retning ville de i motsatt retning kunne stikke av. Dessuten, så ville han antagelig finne nye mutanter uansett hvilken retning han valgte. -DETTE BLIR MITT LIVS STØRSTE UTFORDRING, ropte han. Han grep tak i selve tiden og holdt strupetak på den. -Nå når jeg å knuse marg og bein på samtlige. Han klukklo der han spurtet fra mutant til mutant i flere timer.

Til slutt ble han lei og dro hjem igjen. Kona spurte hvorfor han var dekket av blod, men Jørg1 trengte ikke å svare, fordi den delen av skallen hennes hvor ørene holder til ble vist knust istykker de også. Dessuten spurte hun ikke igjen, hvor viktig kan det vel ha vært da.

Subanons krÚ

Beek - Substitutionology - 3:58

Det var en veldig rik mann som het Subanon. Han likte å drikke buljong gjennom nesa mens han knakk foten sin rundt en stolpe. Veninnen hans het Yl og var en magikerinne som kunne femimagi som f.eks å få løver til å spise vann. De hadde en venn ved navn Abel Abelsen og det viktigste å ta med om han er at hans tenner var laget av syltetøy og kreps. Lionel Reinhardtsen, som pleide å passe på alle sammen, brukte svarte klær laget av rips, noe som gjorde Unni mektig imponert og mett i magen, fordi hun likte ikke rips men var like fult ut klar over vanskelighetsgraden ved å få til klær av dem. Server var den siste i bunten, og han hadde hår laget av prioriteter.

Kjedelig Ninja

11 Minutter, 20 Sekunder:

Laple er en ninja. Den ene foten hans er over hundre meter lang. Gjett om fiendene hans blir overrasket når de får et ninjaspark i trynet sånn helt plutselig. Han kan mange triks. Ett av dem går ut på at han sitter i et tre og venter til fiendene kommer (og det er jo egentlig hvem som helst siden han er ninja). Et annet involverer en stein som han legger på bakken og venter til noen går forbi, hvorpå han angriper dem etterpå.

Laples supertriks:

Bind dem fast
Laple binder en fiende fast slik at denne lettere kan beseires.

Sprengende Knyttneve
Laple lader opp i ti sekunder hvorpå han utløser et slag så kraftig at fienden blir beseiret.

NB: Pass på at fienden holder på med noe annet mens hånden lades opp. (Bind gjerne personen fast.)

Hundremetersparket
Laple bruker sin hundre meter lange fot til å sparke noen som er hundre meter unna og beseirer vedkommende.

NB: Pass på at fienden virkelig blir beseiret av sparket og/eller at det ikke er noen andre fiender i nærheten som kan trampe og bite i foten mens den rulles inn igjen. (Utforsk området og bind alle fast først, om mulig.)

Ninjaens Ultimate Kraftskrik
Laple drar fram skjulte krefter fra dypt inne i ninjakroppen sin som får masse bølgende farger til å velte seg omkring. Dette beseirer alle fiendene. Kan kun brukes én gang per når-det-trengs.

NB: Det fungerer best å tilfeldigvis huske på denne ferdigheten akkurat når det ser håpløst ut. Se sliten ut etterpå.

Strupar - Kapittel 1: Monolittens Vrede

44 Minutter, 13 Sekunder:
Ars Nova - The Book of the Dead - Prologue: Re, Ankh, Interlude: Nut, The 42 gods, Interlude: Anubis, Held of Iaru, Interlude: Sekhem, The judgement of Osiris, Interlude: Nepthys, Ani's heart and Maat's feather, Epilogue: Hapi

På den sandete veggen, midt i solsteken, hadde Agdeb hengt opp sitt teppemaleri. Det forestilte Keiser Stremiel III som red på sin hest og meiet ned jomfruer med et sverd som rakk fra Kjeksfeltene i sør til Marmels Dronningdømme i nord. Han kunne separere en million unge piker i én over- og én underdel med samme kutt om de bare stilte seg på en pen rekke. Agdeb dro fram en tamborin og tok seg til å danse som en slange med kugalskap foran sitt mesterverk.

En fremmed lot til å vise interresse for teppet og avbrøt dansen. -Hvem er denne puslingen på teppet du danser foran? Det var en høy og kraftig kar med øyne som boret seg gjennom stål. Agdeb fikk hull i seg av det og begynte å blø fryktelig. -Argleee, var det eneste som kom ut av han. -Fitte, sa mannen og så seg rundt, en anelse mer forsiktig nå. Han kommanderte en gammel kone til å gi ham en forklaring på maleriet, men knakk ryggen hennes med sin muskuløse røst. Liket av den gamle datt på bakken. Den fremmede mumlet en ed som satt demonbarn på alle jomfruer i mils omkrets. -Strupar! Din gamle røver! En lystig fyr var kommet spaserende og kjente tydeligvis den fremmede. -Koblogag... knakk ikke jeg halsen din og slurpet opp invollene dine etter at du forrådte meg i kampen mot Qurkstroop og Krepsapene? Strupar tok tak i den lystige fyren og knakk knærne hans feil vei, uten at han ble noe mindre lystig av den grunn. -Hehe, tilgivelse Strupar. Du må lære deg å tilgi. Jeg mente jo ikke å stikke Karnasovs Rustne Ultraspyd inn i sentralnervesystemet ditt mens du sov, jeg sverger ved mine ufødte barns grav, gråt Koblogag. -Iallefall ville jeg aldri i livet gjort det om jeg visste at du... vel, overlevde.. Hehe! Tilgi meg? Han forklarte at han hadde ligget der uten involler, klar til å dø, da en vennlig sjel hadde fått øye på ham og ville hjelpe til, også hadde han tatt tak i fyren og stjålet invollene hans straks han var innenfor rekkevidde. -Du skulle sett han skvatt til, knegget Koblogag. Strupar moret seg ikke. -Jeg skulle malt dine ben til mel foret deg til Irmavennene i Drenborg ditt krapyl. Men, nå som jeg først har deg her, si meg hvem denne fjesingen på maleriet er.

Strupar holdt Koblogag oppmanende i retning teppet. -Jo, nå skal du høre, det der er Keiser Stremiel III, hvis makt er som Monolitten av Tórzághêlöp, bare større og hardere. Han har et sverd som er så svært at han kan kutte deg istykker på en avstand av flere ukers hesteritt. Strupar var stille et halvt sekund mens han skalv ved tanken på hvordan han skulle nyte å knuse denne Keiser Stremiel III. Deretter ble Koblogag tilintetgjort, og det meste annet flere mil i skritthøyde foran Strupar, før han besvimte på grunn av akutt mangel på blodtilførsel til hodet.

Da han kom til seg selv hoppet han på nærmeste hest med en myndighet som tok livet av hesten. -DU SKAL BÆRE MEG! NÅ! De forskjellige bitene som utgjorde den døde hesten ble så pannikkslagen skremt at de ikke turde annet enn å lystre, og greide på en eller annen måte å sette sammen et slags ridedyr. Det så mest ut som noen hadde fylt et hesteskinn med gelé, men fort gikk det. -JEG SKAL FRI DERE FRA KEISER STREMIEL, brølte han idet han for ut av byen som en bøling syvbente okser med rabies.

Öllöver

9 Minutter:
Frederic Chopin - Etyder Op. 25
Nr. 7 ciss-moll 5:15
Nr. 11 a-moll 3:43

Skyggeöllöven lå på steinen under mosen. Den hadde tentakler lik en svart saus som aldri tok slutt. Men den lå bare der under mosen og var til, slik skyggeöllövene gjerne gjør.

Fjellöllöven strakk seg ut etter en matbit som befant seg på andre siden av universet for milliarder av år siden, og så langt hadde han til slutt strukket seg at fysikkens lover ga opp, og han fikk tak i matbiten sin; en fjetreskurk som ikke fantes lenger.

Lyskeöllöven knakk foten sin på mystisk vis da den romstrerte omkring inne i et svart hull med et følehorn den hadde glemt av at den hadde. Romöllöven var opptatt med en Pysolimus så den kunne ikke blåse på såret, men det var bra, for når romöllöven blåser flærres skinnet av.

Fla fi, wi wi

Frederic Chopin - Piano Concerto No. 1 in E Minor Op. 11 - 1. Allegro maestoso - 19:55

Det var hvite frø i luften. De kunne visst sveve omkring i det uendelige. Junipek ga dem navn etterhvert som de fløy forbi: -Servek. Hamgar. Lektop. Siv Jensen. Irmakrok. Tormatron. Mulivasireklar. Kekslaverma. Iverna. Det var en hellig dag med blå himmel, enkelt og greit. Det knaste i bakken. Pyntete. Ulip. Nypalon. Sinerve. Tunibitòduk. Margamelsgork! -Wow! Det var en klynge frø som het Margamelsgork. Den tumlet omkring seg selv, usikker på hva som var opp og ned. Junipek grep etter den med hånden og fikk tak i litt luft. -Marga, du unslapp!

Siluetten til et hoppende menneske kunne sees i mils omkrets. Hva det hoptes etter var det ingen som kunne se. En teskje opp fra lomma, så en boks med honning. Med en teskje honning i hånda: -Her! Kom og sett deg her! Du vil bli fast for alltid. Så skal vi danse. Jeg skal danse med deg i hele kveld!

Luften strøk over huden og kilte hårstråene mildt. Junipek hvisket: -Jeg har kanskje like mange hårstrå spredt utover meg som hele deg Margamelsgork, enda du er ikke annet enn myke hvite hår. En gang blir mine også hvite. Men så myk som deg, var jeg, er jeg, blir jeg noensinne så myk? Gresset var innbydende. Til å deise ned i. -Er det der en kompis av deg? Andre frø fløy forbi. -Ted? Kjenner du Ted? Entydimer. Nyrig. Luff? Kjenner du Luff? Åh, jeg gjør! Den flyr som et frø jeg kjenner. Hånda grep dovent i retning Luff selv om den var langt unna. Som om håndstrekningen hadde forårsaket voldsomme bølger utover atmosfæren skalv Margamelsgork fram og tilbake. -Ikke forlat meg nå, ba Junipek. -Jeg synes du er så spesiell. Du er det, æresord. Hadde du satt deg på min honningskje skulle jeg vise deg. Ta det med ro! Fly du, fly! Jeg elsker å se deg fly. Det har ikke noe å si om jeg aldri ser deg igjen. Det er du som er laget av hvit fluff. Det er du som løftes opp bare jeg trekker pusten og slipper den ut igjen. Det er du. Du er Margamelsgork.

Steinkrem

11 Minutter, 4 Sekunder,
Michiru Yamane / Dracula X - Nocturne in the Moonlight:
Marble Corridor - 1:24
Awakened Soul - 2:51
Lost Painting - 1:41
Rainbow Cemetery - 2:47
Nocturne - 2:21

Stremiel tok tak i en av sine arbeidskollegaer. De hadde aldri snakket utenom jobben. -Kom, jeg skal vise deg noe. Hun så spørrende på ham. -Kom, han så på henne som om det var helt absurd at hun i det hele tatt ikke kom umiddelbart. Han begynte å gå men snudde seg igjen. -Kom da, jeg har noe jeg må vise deg.

De gikk ut av lokalene og ned noen gater. Det gikk greit en stund, men så begynte hun å lure fælt på hvor de skulle. -Har du vært her før, spurte han. Hun var visst godt kjent. -Men, vi går til venstre der borte, han pekte på en gate, og så til venstre en gang til. Hun så spørrende på ham, tydeligvis forventet hun ikke å finne noe spennende der. De var jo midt i tjukkeste byen. Handlegater og kioskjeder ved hvert hjørne. De gikk inn gata til venstre. Så til venstre en gang til. -Der! Stremiel pekte bort og oppover.

Hun hevet hodet langsomt. Det var litt av en jobb å ta innover seg det hun så. Et gigantisk byggverk raget over henne, så stort at hun kunne ikke se toppen. Det var som et fjell som vokste oppover himmelen med spir og kroker i alle retninger. Langt langt der oppe så hun et digert neonskilt hvor det sto NEONKUK. Stremiel rykket henne med seg.

De kom til en slags inngang. Meget stilig. Lobbyen var belagt med tepper. Glinsende metalloverflater og deilige skinnstoler prydet seg til. En varm ekslusiv aura veltet ut av fjellets gap som den naturlige friske ånden man får etter et par dusjer munnspray. -Det er bare ett eneste rom her inne, begynte Stremiel. -Ja, foruten om lobbyen, selvfølgelig. Ett eneste digert rom: Kremrommet. Det er et rom fylt med krem. Der kan vi svømme. Visste du forresten at mitt egentlige navn er Kremiel?

Rygar 5K3

Motoi Sakuraba - Anet Futatabi 07 - 3:49

Rygar tok fram sitt nyeste våpen: Hjulvispen. Den var diger og flott. Han gikk ut på gata. Der møtte han andre vesner. Disse hjulvispet han slik at de døde. Han jaktet etter spesielle sko som gjorde at han ikke gled slik i alt gørret som havnet på bakken idet han hjulvispet de som sto i veien for ham i hans jakt på de spesielle skoene.

Etter mye strabaser fant han en gammel mann som satt i et tre og mediterte. -DU MÅ GÅ TIL ORBAZ! sa han. Rygar prøvde å hjulvispe ham, men ingenting skjedde, så han dro på utkikk etter ORBAZ. Der fant han en gammel mann som satt i to trær samtidig og mediterte. -DU MÅ GÅ TIL ZYR! sa han. Rygar prøvde å hjulvispe denne mannen også men datt ned i et endeløst hull og døde.

Romconquistadoren Rydder Rotet

Technosoft - Thunder Force 2 Medley - 16:02

Persillevekstene hadde det fint. Status for korketrekkeren var OK. Lefsebørekselgeren gikk omkring og sjekket at alt var slik det skulle. Så tørket huden hans inn fullstendig slik at han ble stående stiv som en prikk. Den korte halmstrågutten klorte ham i knehøyde og prellet av hudfibre ned i en krydderbøsse. Det var perfekt å krydre sin vaskeklut med, og det var jo nødvendig så mye klorfioliner han var nødt å vaske ut av håret sitt. Han så lekker ut etterpå og gjorde kur til tyrkeren som drev fabrikk midt i veien under festen, han alle hoiet på, men som veivet flagget og sang 'Ny saft her, kjøp min nye saft, den smaker søtt og saftig, som bacon stekt i stekte baconbiter og ristet sanseløs, kjøp ny saft her'.

Livian skrudde på Trion Skr. Likskrotten ristet av og knakk ytterligere.

Persillevekstene smakte godt etter at den korte halmstrågutten hadde åpnet korken til safta med korketrekkeren lefsebørekselgeren ikke kunne forsvare lenger og badet dem i det. Persillen er ikke helt den samme uten sto det på etikettene naturen så vennlig hadde utviklet gjennom ukesvis med evolusjon og sammen med lappen hvor det sto at furutrær er flotte til å lage sagmugg av så var det lite til overs å ikke vite. Siri den store conquistadoren fra verdensrommet kom ridende med sine syvspann romhester og ville lyn i neven og sa at nå skal tyrkeren stoppe sin saftfabrikk ellers ble det månelyst tvers igjennom all røyken som ellers lå tykt rundt pipa.

Polukaks tryllet fram sin helt egne Trion Skr og var ikke lenger sjalu på Livian nå.

Siri landet på en golfbane og vispet opp gressmatta med en enorm romvisp og hadde det i en bolle. Så fyllte hun opp med saften hun hadde raidet fra tyrkerfabrikken og videre med en bøtte konfetti de erkeglade festende menneskene hadde donert. Hun fikk en milliard ferdighetspoeng i romkoking da hun kokte det hele i solens indre og brukte alt på å lære seg kaldrørt konkyliepudding selv om hun visste ingen noensinne hadde påvist at det fantes hverken konkylier eller kalde røreinstrumenter. -Det får bli med bacon i jakten på disse spennende objektene, sa hun idet hun for med et tordenbrak fra planeten vår, hvor vi faktisk har både konkylier og røreredskaper som ikke nødvendigvis er varme.

Livian transformerte sin Trion Skr gjennom Ylokk Ny og skrøt så voldsomt av den resulterende Ylokk Ny Forbedrede Trion Skr at Polukaks spiste opp alle klærne hennes og lo da hun måtte løpe naken hjem og antagelig bli antastet eller i det minste uglesett.

Dans, Dans

16 Minutter, 7 Sekunder:
The Cure – Open - 6:51
Fleur - I'll do it - 5:07
Fleur - Secret - 4:09

Lenge før vinterlandet kom kunne han se snøen dekke verden i krystallhvitt. Pakke den inn godt og kaldt. Han tok innover seg høsten som var her akkurat nå. Det var mye rart han la merke til i dag. Stakittgjerdene som dekorerte nedover og oppover små veier og holdt alle kjærnefamiliehusene vekk fra allmennheten var i dag veldig innstilt på å danse. På et hvilket som helst signal ville de slite løs fra spikrene og feste villt. En gammel bil, som hadde stått parkert så lenge at fallent løv nærmest hadde gjort den om til et primat, hadde sluttet seg til gjerdene og ledet dem nedover, nedover til byen. Myke rullelyder, hamrende planker mot bilmetall, gjerders gnidsel mot omgivelsene, alt var klart til å velte over hovedstaden som én stor og meningsfullt orkestrert bølge.

Men dansen ville bli kaos når plankene prøvde å trenge seg ned i folks nykjøpte pappkrus med kaffe. Søte var de, disse mangfoldige brødre og søstre danset synkront ledet av en rusten bil, men sukker, sånn litt brunt fordi da er det mer autentisk, det var de ikke, og de ville blitt heksejaget om de ikke roet seg ned og kanskje la seg i fine stabler heller enn å danse...

Det var en hemmelighet. Alle dansene var det bare han selv som visste om. Men alt fikk lov til å fly denne dagen.

Livet på månen

19 Minutter, 37 Sekunder:
Bela Fleck and The Flecktones - Throwdown at the Hoedown (live) - 10:22
Bela Fleck and The Flecktones - Throwdown at the Hoedown (live) - 9:15

På månen var det en base hvor Lerkster bodde sammen med sine venner Remi, Ruben og Ricola. De hadde begynt så smått ved å bare grave et lite hull, men etter mange års hardt arbeid hadde de gravd ut en skikkelig herremannsbolig. Remi som likte å dyrke ting hadde plantet noen pølser han hadde tatt med seg fra jorden, fordi om man ikke kunne dyrke pølsetrær der nede var det jo kanskje mulig det ville virke på månen. Han brukte en rom-hest til å pløye jorda, fordi en vanlig hest ville eksplodert pga for lite trykk, også ville det kommet innvoller over hele åkeren. Rom-hesten vrinsket av glede av å få noe å gjøre, for den hadde kjedet seg noe forferdelig i rommet. Ingen visste hvor den kom fra, den hadde bare kommet flytende forbi. Den ble aldri eldre og spiste partikler som vitenskapen ikke engang kunne påvise eksisterte. Men det var greit nok, for den var snill og sleiket månen ren for støv på fritiden, og det gjorde det veldig glatt, og ja, tenke hvor morsomt det er på månen når man både kan hoppe høyt og gli langt.

Det gikk ikke så bra med pølsene (som Remi nå kalte for rompølser fordi de var i rommet). De råtnet og tiltrakk seg verdensromfluer fra verdensrommet. Dette var ikke noen helt vanlige fluer. Utover at de var fra det ytre rom, så hadde de også utrolig kraftig biceps og kunne ta tusen kilo i benkepress (på månen da). Ruben den uhjelpelige rakkeren ble skikkelig flau da han tapte 7 romkroner i håndbak mot en flue, så han hevnet seg ved å spise alle de råtne pølsene. Fluene kunne jo bare spise en fluemunnfull om gangen så de fikk ikke i seg mange biter før det var tomt. Men, så døde Ruben av at råtne rompølser rotet magen hans rundt i ring, og så fikk fluene et festmåltid å snakket om i mange lysår. Ricola, som var Rubens søster, ble så lei seg at hun lærte seg å skyte månelaser ut av øynene. Månelaser er ikke som vanlig laser; den er mer som en grønn slapp stripe med skomgummikonsistens. Men det var nok til å jage fluene vekk. Så, når hun ikke hadde noe å gjøre (ganske vanlig for måneboere) kunne hun finne på å sitte i timesvis å skyte månelaser ned mot jorda. Den syvende Sprekkvember (175. måneden i måneåret) måneår 2 kom en delegasjon fra jorden med balltrær og knakk knesskålene hennes og sydde henne fast i bakken med ansiktet vendt vekk fra jorda så de slapp å få alle verdenshav stappet full av ekkel månelaser.

Lerkster så jo alltid på det som sin oppgave å beskytte sine disipler og ble vred som en neve knyttnever da han fikk høre hva som hadde skjedd. Han planla en overdådig hevn som involverte å lage en hammer så stor at han kunne knuse hele jorda med ett eneste slag i tinningen, men måtte utsette det for å ta seg av problemet med all månelaseren som tøt ut av øynene på Ricola og truet med å utrydde alle dyreartene som bodde på månen (det vil si Lerkster, Remi og Rucola selv) ved å ødelegge månemiljøet.

Det hele endte med at månen ble så tung at den datt ned på jorda. Heldigvis var den så myk, pakket inn i månelaser som den var, at den spratt opp og vekk igjen. Noen milliarder år senere landet den på en annen og litt mer klisjete planet, og der ble den sittende fast mens noen bakterier som hadde overlevd ved å spise månelaser satte avsted for å kolonisere denne nye planeten.

Kong Råskar

6 Minutter, 20 Sekunder:
Jade Hammer - 2:38
Everwalk - 3:42

Næj, det kan da ikke være korpspulver i boksen? Vel, han måtte jo smake, og det smakte korps. Han fikk veldig lyst til å hoste opp en hel rad med tromboner, men da han prøvde ble han syk og kastet opp. I oppkastet lå den en tuba som han spilte en trall på. He he ho ho. Trallen het Kong Råskar og han kunne slå neven gjennom papir så han vant alltid i Papir, Saks, Stein. Det var faktisk slik han hadde blitt konge. For ikke å glemme den gangen han rullet seg oppover en husvegg på en diger grå boligblokk og la merke til hvor støvete den var. Han ble helt grå innen han var på toppen og hostet som en kortstokk full av rips. Så sleiket han seg ren med sin veldig lange kongetunge. "Hei, er det ikke Kong Råskar som har kommet opp på taket" ropte et kor av syriske pikespisere. De hadde skarpe tenner og ville spise kongen, så han måtte handle raskt. Sverdet kom fram og han kuttet i dem så de fikk blødningssmerter i lange rifter over hele kroppen. Han brettet ut lomme-hangglideren sin og seilte avsted fra taket. Utsikten var fantastisk og han bare måtte ta frem en bøtte maling og helle utover landskapet under seg. Litt synd for de der nede at Kong Råskars Bøtte Maling var stor som sytten tønner! En tsunami av blå maling veltet utover hele landet og folk flest ble kvalt idet den seige fargeglade massen trengte seg inn i pusterørene deres.

Så laget Kong Råskar en ny boks korpspulver, denne gangen med nykværnet stortromme og blokkfløyter, og satt den til sjøs i den nye malingssjøen.

Pernille

17 Minutter, 54 Sekunder:
Angelo Badalamenti – Diane and Camilla - 4:48
Bjorn Lynne – Recollection (Sea of Memories, part 1) - 4:40
Bjorn Lynne – Nostalgia (Sea of Memories, part 2) - 1:39
Bjorn Lynne – The Faery Woods - 6:47

I en leilighet i syvende etasje bodde Pernille. Hun hadde mange skjørt i skapet sitt. Ofte vasket hun dem og hang dem på en snor som gikk fra den ene veggen til den andre. Da hang de foran vinduet, som hun åpnet slik at de flagret. Hun kunne finne på å ta på seg klærne mens de enda hang på snoren, og så ble hun selv hengende der, gjerne med foten til venstre til der den ene sokken hang og den andre foten litt rundt i ring for å nå den andre sokken. Det hendte hun hadde glemt å skru på lyset før hun gjorde det. Da ble det litt for mørkt når kvelden kom, så ville hun ikke henge der lenger. Men det var jo ikke råd å komme seg ned. Så hun måtte spise sine egne klær til de gikk sund og hun plasket ned på gulvet igjen. Der lå hun og sovnet fort. Det var et plankegulv.

I etasjen under bodde Pernille også. Hun hadde et komlokk i gulvet som hun overhodet ikke greide å rikke. Det var både tungt og rustent. Så hun var sjelden der nede. Men det var en annen inngang, og den brukte hun akkurat nå. Den gikk ut på at hun forlot leiligheten i syvende etasje og tok rattkjelken ned spiraltrappa som ledet ned til sjette. Der måtte hun bruke en dør for å komme inn i leiligheten sin, hvor det satt en mann å ventet. Han så ut som om han var fra for lenge siden, med gammeldagse klær. Han hadde grått hår og en stokk. Han hadde tatt med seg en egen myk stol å sitte i, for Pernille hadde såvisst ikke innredet noen stol på dette rommet. Han så visst ikke ut til å reagere på at hun kom så hun satte seg ned på gulvet for å se. Hun var nyskjerrig og tolmodig. Til slutt begynte mannen å gjøre bevegelser med stokken sin, og det åpnet seg en portal til en annen verden. Der inne kunne Pernille se masse fine farger. Mannen dro ut en stjerne derfra, og så lukket åpningen seg. Stjernen lyste opp rommet med et diffust lys kun stjerner kan. Det var nokså vakkert.

Dagen etterpå hadde hun med seg en sånn tralle til å flytte tunge møbler, og manøvrerte mann og stol oppå rullebrettet. Så bar det ut, men det viste seg umulig å komme seg ned noen som helst trapp. Nei, så får du bli her da, sa Pernille, og lot stolen stå ute i gangen. Hver gang hun siden besøkte sin leilighet i sjette etasje hadde hun døren åpen, også så hun ut på den gamle mannen til han på nytt åpnet portalen til den andre dimensjonen og dro ut noe spennende. En gang dro han ut en veldig lang tråd. Han dro og dro, men det tok aldri slutt. Pernille så seg etterhvert nødt til å ringe legen fordi hun hadde nesten sultet ihjel der hun ventet. Hun greide bare såvidt å forklare situasjonen før hun besvimte. Da hun våknet var hun så lei seg, for det var ingen lege der og heller ingen mann i noen stol, og stjernen som hun nå var så vant til å ha i rommet sitt var forsvunnet. Hun så opp i taket, og der var ikke noe rustent kumlokk til syvende. Hun gikk opp trappen, men den svingte bare nedover igjen, så hun havnet i sjette etasje uansett om hun så gikk baklengs.

Hun satt seg for å skrive i dagboken sin: Kjære dagbok, i dag våknet jeg, og jeg vet ikke helt hva det er, men jeg synes noe er annerledes. Jeg fant et maleri på gulvet under sengen, og det hang jeg opp på veggen. Det var er et maleri av universet med alle som bor der. Men det er helt svart. Ikke engang en stjerne å se. Men, det rare er at jeg kan ikke huske at jeg har et slikt maleri. Ting er så annerledes med det på veggen.

Magiske Molly

14 Minutter, 26 Sekunder:
Deja Vu - Baroque In The Future - 7:50
Deja Vu - Byzantium - 6:36

En fanfare åpnet showet til magiske Molly. Hun skulle vise et triks hvorpå hun fikk alle i salen til å spontant forbrenne. Dette gjorde hun ved å ha bensin i sprinkleranlegget. Selvfølgelig ville mange av publikum mene at det var juks å bruke bensin og at det ikke var et særlig imponerende triks i det hele tatt, men ingen av disse overlevde for å fortelle det til noen. For alt verden visste hadde magiske Molly gjort det hun sa hun skulle gjøre. Billettinntektene brukte hun til å kjøpe seg spesialbriller som gjorde at alle bukser så ut som søte skjørt, fordi hun syntes menn så veldig morsomme ut da. Én gang giftet hun seg med ett hundre slike søte menn i skjørt. Det var litt av et bryllupskalas. Der var det fisk som sprelte i akvariumene. Ørret stort sett. Akvarieørret som spiste glass. Da de hadde spist opp hele akvariet sitt hoppet de seg omkring og slimet ned bryllupsgjestene. Da så Molly sitt snitt i å avsløre sitt nyeste triks, som var å spontant forbrenne alle bryllupsgjestene. Hun løp omkring med en kanne bensin og dynket alle sammen og så tente hun på. Det var vill jubel fra hennes egen side da hun så dem løpe omkring i komplett forskrekkelse. Deres manglende evne til å oppføre seg normalt pga at flammer brente dem opp syntes hun var ytterst komisk, på samme måte som det er morsomt når en hund har en skranglete blikkboks bundet til halen sin. Hun skrev en bok om bragden sin (hvor hun selvfølgelig påsto at hun hadde brukt magiske krefter til å spontanforbrenne gjestene, slik at hun slapp å havne i fengsel, ettersom hun ikke kunne dømmes for noe å drive magi, ettersom magi ikke kan påvises) og den tjente hun sytten kroner på ved å selge den til en omreisende ultrakusk som red omkring på en kremhest. Pengene ble så brukt til å kjøpe fløte som hun ristet til hun fikk sin egen kremhest, men så ble det visst bare en ekkel smørhest istedenfor. Hun helte bensin på den og så den brenne mens hun ropte og skrek. Føttene hennes falt av og hun plukket dem opp der hun lå på bakken, så knakk hun dem og oppdaget til sin store forskrekkelse at det var masse blod inni dem som griset til den hvite kjolen hennes. Hun ble så henrivende med den rødflekkede kjolen at en utenomjordisk lege kom på besøk og reparerte benene. Det var en lykke å kunne spasere igjen, så hun tok en gaffel og stakk ut øynene på den utenomjordiske, men det gjorde ingenting for den hadde ingen øyne. Gaffelen ble såpass skadet følelsesmessig at den ikke lenger ønsket å delta på noe som helst, så den måtte hun kaste. Det var temmelig mye røyk her og der fordi noe brant, det var visst legen som spontanforbrant innpakket i bensin og bensinslukende flammer. Molly gjorde det motsatte av å spise sin hånd, og plutselig hadde hun tre hender. Hun brant opp en av de gamle. Det gjorde så vondt at hun bestemte seg for å stoppe å brenne ting og heller satse på fascinerende piruetter opp og ned gatene slik at mennesker kunne smile og bli glad, og det fortjente de jo i tilfelle de hadde uflaks og begynte å spontanforbrenne. Slik tenkte magiske Molly.

Multivitaminer og Stjerneskudd

10 Minutter, 48 Sekunder:
sp00 – beautiful sad feeling - 3:53
sp00 – secrets - 4:05
sp00 – Their Sun Shall Rule The Galaxy - 2:50

Multivitaminer sto det på esken. Ronny Remulade åpnet den og helte alle sammen over i en krydderkværn og laget pulver. Deretter blandet han det med mel og vann og hadde i håret. Det stivnet til, også hadde han en frisyre få andre også hadde.

Tivoli sto det på esken. Kjartan Kulelager rev av lokket og hoppet inni. Der fant han trippel-sirkus, kunstakademier og lekne ertekopper som tøvet og rufset til frisyren. Bra håret var såpass løst og ledig, ellers ville ingen tatt i det og så ville han måtte se tilbake på sitt opphold i esken som en trist affære.

Nyrekrem sto det på esken. Luribald Lerkemann åpnet og tok ut tuben. Dette smurte han på nyrene sine ved først å stikke tuben inn under huden. Ok, han døde visst.

Like mange egg som korker sto det på esken. Fjodor Forkel ble skuffet da han åpnet den og fant tretten kusker. De hadde bare én hest og kranglet fælt om å få ri den.

Sirup sto det på esken. Tor Telling trakk teipen til side. Sirupen tømte han i varmtvannstanken, og så tok han en sirupsdusj mens han danset, naken og klissete. Han viklet seg inn i dusjforhenget på vei ut og det tok en time før han endelig hadde glidd ned på gulvet og kunne krabbe i seng.

Morgensol sto det på esken. Nyline Smilefjøl visste ikke at den sto under trappa hun gikk opp og ned mange ganger hver dag.

Stjerneskudd sto det på esken. Sylfrid Nammelut holdt den kjært inntil sitt bryst mens varmen brant henne opp.

Skogsulvbilen i Ekornskog

17 Minutter, 40 Sekunder:
Tropical Transform Quintet - Oncoming Comet+Take the 'A' Train - 14:04
Frank Zappa – Peaches En Regalia - 3:36

I skogen var det en liten rød bil som hadde blitt oppfostret av skogsulvene. Den hadde lært seg å klatre i trær, fordi ulvene hadde blitt oppfostret av ekorn for mange år siden og hadde tatt til seg underlige vaner. Bilen likte seg godt i skogen og hadde aldri sett en annen bil. En dag kom tre jegere gående stille inn i skogen, og en av dem ropte plutselig "weee wraa wroooo" og så videre. Iallefall hørtes det slik ut for bilen, for den kunne jo ikke snakke jegersk. Det de egentlig hadde sagt var "Jeg synes jeg hører motorlyd". En annen svarte "Jammen i granskauen da er det for en lefse som kjører omkring her midt i jaktsesongen? Hvordan skal vi få tatt de satans ekornene om vi ikke kan snike oss på dem"? Bilen skjønte ingenting og spurte Ulvemamma om råd. Hun svarte "ooooo", for bilen kunne ikke Ulvsk heller. Men han skjønte nå litt på måten hun pekte med snuten at han skulle dra bort til det digre treet der borte. Der hvor ekornene bodde. Han hadde aldri turt å gå i nærheten, for ekornene var skumle. De fløy omkring høyt oppe i grenene og hadde røde øyne som de skjøt sinnsyke laserstråler med som kuttet og drepte alt som fant på å plage ekornene. Men nå var han så nyskjerrig at han klatret opp stammen på en snedig måte. Da han hadde kommet godt på vei var det et ekorn som kom flygende ned til han og satt seg på frontruta. "Yo muddafukka" sa den. Bilen ble overrasket over at den forsto hva ekornet hadde sagt. "Oi, jeg visste ikke at jeg kunne snakke Ekornsk" sa den med fryd i sin unge stemme. "Det kan du vel heller ikke noobface, men jeg kan snakke bil, ikkesant, skjønneru? Vi ekorn kan noe helt siiiinnnsyyyykt mye, du bare aner det ikke, faen ass, helvete!" Den tok fram en spraykanne og tagget bilen opp og ned. Deretter fløy den av sted. Bilen ble vettskremt og durte ned.

"Hei, hørte dere motorlyden igjen? Det er den villeste motorn jeg noensinne har hørt!" Jegerne så skremt seg imellom. "Det kommer hitover!!!" Det var ikke så lyst i skogen og bilens frontlykter virket enorme der de nærmet seg jegerne. "Herres saft og pastiller, hva er det som kan kjøre så fort gjennom tykkeste skauen?" De trodde ikke sine egne øyne da de så en diger bil som ålte seg mellom kvister og stumper i en sinnsvak fart. De fikk panikk og løp omkring som gale, uten å tenke på konsekvensene. "Faen er det for en bil? Og herregud... Ekornene!!!"

Han hadde ikke før sagt det så kuttet den første laserstrålen benet av en av dem. "Neeeei, benet mitt!" sa han idet han merket at det lå et par meter bak ham. Så kuttet ekornene han opp i en saus mens han lå der, for det er ganske lett om man er ca 20 ekorn hvorav hver eneste kan skyte laser ut av begge øynene. Dessuten var det en av dem som hadde slegge.

Det var en dyster stemning i jegerhytta den kvelden blant de to som overlevde. "Faen, er det ikke det ene så er det det andre... Poenget med den bilen egentlig? Er ikke de laserekornene ille nok?" De ga hverandre en klem og la seg å sove under senga.