Livet på månen

19 Minutter, 37 Sekunder:
Bela Fleck and The Flecktones - Throwdown at the Hoedown (live) - 10:22
Bela Fleck and The Flecktones - Throwdown at the Hoedown (live) - 9:15

På månen var det en base hvor Lerkster bodde sammen med sine venner Remi, Ruben og Ricola. De hadde begynt så smått ved å bare grave et lite hull, men etter mange års hardt arbeid hadde de gravd ut en skikkelig herremannsbolig. Remi som likte å dyrke ting hadde plantet noen pølser han hadde tatt med seg fra jorden, fordi om man ikke kunne dyrke pølsetrær der nede var det jo kanskje mulig det ville virke på månen. Han brukte en rom-hest til å pløye jorda, fordi en vanlig hest ville eksplodert pga for lite trykk, også ville det kommet innvoller over hele åkeren. Rom-hesten vrinsket av glede av å få noe å gjøre, for den hadde kjedet seg noe forferdelig i rommet. Ingen visste hvor den kom fra, den hadde bare kommet flytende forbi. Den ble aldri eldre og spiste partikler som vitenskapen ikke engang kunne påvise eksisterte. Men det var greit nok, for den var snill og sleiket månen ren for støv på fritiden, og det gjorde det veldig glatt, og ja, tenke hvor morsomt det er på månen når man både kan hoppe høyt og gli langt.

Det gikk ikke så bra med pølsene (som Remi nå kalte for rompølser fordi de var i rommet). De råtnet og tiltrakk seg verdensromfluer fra verdensrommet. Dette var ikke noen helt vanlige fluer. Utover at de var fra det ytre rom, så hadde de også utrolig kraftig biceps og kunne ta tusen kilo i benkepress (på månen da). Ruben den uhjelpelige rakkeren ble skikkelig flau da han tapte 7 romkroner i håndbak mot en flue, så han hevnet seg ved å spise alle de råtne pølsene. Fluene kunne jo bare spise en fluemunnfull om gangen så de fikk ikke i seg mange biter før det var tomt. Men, så døde Ruben av at råtne rompølser rotet magen hans rundt i ring, og så fikk fluene et festmåltid å snakket om i mange lysår. Ricola, som var Rubens søster, ble så lei seg at hun lærte seg å skyte månelaser ut av øynene. Månelaser er ikke som vanlig laser; den er mer som en grønn slapp stripe med skomgummikonsistens. Men det var nok til å jage fluene vekk. Så, når hun ikke hadde noe å gjøre (ganske vanlig for måneboere) kunne hun finne på å sitte i timesvis å skyte månelaser ned mot jorda. Den syvende Sprekkvember (175. måneden i måneåret) måneår 2 kom en delegasjon fra jorden med balltrær og knakk knesskålene hennes og sydde henne fast i bakken med ansiktet vendt vekk fra jorda så de slapp å få alle verdenshav stappet full av ekkel månelaser.

Lerkster så jo alltid på det som sin oppgave å beskytte sine disipler og ble vred som en neve knyttnever da han fikk høre hva som hadde skjedd. Han planla en overdådig hevn som involverte å lage en hammer så stor at han kunne knuse hele jorda med ett eneste slag i tinningen, men måtte utsette det for å ta seg av problemet med all månelaseren som tøt ut av øynene på Ricola og truet med å utrydde alle dyreartene som bodde på månen (det vil si Lerkster, Remi og Rucola selv) ved å ødelegge månemiljøet.

Det hele endte med at månen ble så tung at den datt ned på jorda. Heldigvis var den så myk, pakket inn i månelaser som den var, at den spratt opp og vekk igjen. Noen milliarder år senere landet den på en annen og litt mer klisjete planet, og der ble den sittende fast mens noen bakterier som hadde overlevd ved å spise månelaser satte avsted for å kolonisere denne nye planeten.