Fla fi, wi wi

Frederic Chopin - Piano Concerto No. 1 in E Minor Op. 11 - 1. Allegro maestoso - 19:55

Det var hvite frø i luften. De kunne visst sveve omkring i det uendelige. Junipek ga dem navn etterhvert som de fløy forbi: -Servek. Hamgar. Lektop. Siv Jensen. Irmakrok. Tormatron. Mulivasireklar. Kekslaverma. Iverna. Det var en hellig dag med blå himmel, enkelt og greit. Det knaste i bakken. Pyntete. Ulip. Nypalon. Sinerve. Tunibitòduk. Margamelsgork! -Wow! Det var en klynge frø som het Margamelsgork. Den tumlet omkring seg selv, usikker på hva som var opp og ned. Junipek grep etter den med hånden og fikk tak i litt luft. -Marga, du unslapp!

Siluetten til et hoppende menneske kunne sees i mils omkrets. Hva det hoptes etter var det ingen som kunne se. En teskje opp fra lomma, så en boks med honning. Med en teskje honning i hånda: -Her! Kom og sett deg her! Du vil bli fast for alltid. Så skal vi danse. Jeg skal danse med deg i hele kveld!

Luften strøk over huden og kilte hårstråene mildt. Junipek hvisket: -Jeg har kanskje like mange hårstrå spredt utover meg som hele deg Margamelsgork, enda du er ikke annet enn myke hvite hår. En gang blir mine også hvite. Men så myk som deg, var jeg, er jeg, blir jeg noensinne så myk? Gresset var innbydende. Til å deise ned i. -Er det der en kompis av deg? Andre frø fløy forbi. -Ted? Kjenner du Ted? Entydimer. Nyrig. Luff? Kjenner du Luff? Åh, jeg gjør! Den flyr som et frø jeg kjenner. Hånda grep dovent i retning Luff selv om den var langt unna. Som om håndstrekningen hadde forårsaket voldsomme bølger utover atmosfæren skalv Margamelsgork fram og tilbake. -Ikke forlat meg nå, ba Junipek. -Jeg synes du er så spesiell. Du er det, æresord. Hadde du satt deg på min honningskje skulle jeg vise deg. Ta det med ro! Fly du, fly! Jeg elsker å se deg fly. Det har ikke noe å si om jeg aldri ser deg igjen. Det er du som er laget av hvit fluff. Det er du som løftes opp bare jeg trekker pusten og slipper den ut igjen. Det er du. Du er Margamelsgork.