Pernille

17 Minutter, 54 Sekunder:
Angelo Badalamenti – Diane and Camilla - 4:48
Bjorn Lynne – Recollection (Sea of Memories, part 1) - 4:40
Bjorn Lynne – Nostalgia (Sea of Memories, part 2) - 1:39
Bjorn Lynne – The Faery Woods - 6:47

I en leilighet i syvende etasje bodde Pernille. Hun hadde mange skjørt i skapet sitt. Ofte vasket hun dem og hang dem på en snor som gikk fra den ene veggen til den andre. Da hang de foran vinduet, som hun åpnet slik at de flagret. Hun kunne finne på å ta på seg klærne mens de enda hang på snoren, og så ble hun selv hengende der, gjerne med foten til venstre til der den ene sokken hang og den andre foten litt rundt i ring for å nå den andre sokken. Det hendte hun hadde glemt å skru på lyset før hun gjorde det. Da ble det litt for mørkt når kvelden kom, så ville hun ikke henge der lenger. Men det var jo ikke råd å komme seg ned. Så hun måtte spise sine egne klær til de gikk sund og hun plasket ned på gulvet igjen. Der lå hun og sovnet fort. Det var et plankegulv.

I etasjen under bodde Pernille også. Hun hadde et komlokk i gulvet som hun overhodet ikke greide å rikke. Det var både tungt og rustent. Så hun var sjelden der nede. Men det var en annen inngang, og den brukte hun akkurat nå. Den gikk ut på at hun forlot leiligheten i syvende etasje og tok rattkjelken ned spiraltrappa som ledet ned til sjette. Der måtte hun bruke en dør for å komme inn i leiligheten sin, hvor det satt en mann å ventet. Han så ut som om han var fra for lenge siden, med gammeldagse klær. Han hadde grått hår og en stokk. Han hadde tatt med seg en egen myk stol å sitte i, for Pernille hadde såvisst ikke innredet noen stol på dette rommet. Han så visst ikke ut til å reagere på at hun kom så hun satte seg ned på gulvet for å se. Hun var nyskjerrig og tolmodig. Til slutt begynte mannen å gjøre bevegelser med stokken sin, og det åpnet seg en portal til en annen verden. Der inne kunne Pernille se masse fine farger. Mannen dro ut en stjerne derfra, og så lukket åpningen seg. Stjernen lyste opp rommet med et diffust lys kun stjerner kan. Det var nokså vakkert.

Dagen etterpå hadde hun med seg en sånn tralle til å flytte tunge møbler, og manøvrerte mann og stol oppå rullebrettet. Så bar det ut, men det viste seg umulig å komme seg ned noen som helst trapp. Nei, så får du bli her da, sa Pernille, og lot stolen stå ute i gangen. Hver gang hun siden besøkte sin leilighet i sjette etasje hadde hun døren åpen, også så hun ut på den gamle mannen til han på nytt åpnet portalen til den andre dimensjonen og dro ut noe spennende. En gang dro han ut en veldig lang tråd. Han dro og dro, men det tok aldri slutt. Pernille så seg etterhvert nødt til å ringe legen fordi hun hadde nesten sultet ihjel der hun ventet. Hun greide bare såvidt å forklare situasjonen før hun besvimte. Da hun våknet var hun så lei seg, for det var ingen lege der og heller ingen mann i noen stol, og stjernen som hun nå var så vant til å ha i rommet sitt var forsvunnet. Hun så opp i taket, og der var ikke noe rustent kumlokk til syvende. Hun gikk opp trappen, men den svingte bare nedover igjen, så hun havnet i sjette etasje uansett om hun så gikk baklengs.

Hun satt seg for å skrive i dagboken sin: Kjære dagbok, i dag våknet jeg, og jeg vet ikke helt hva det er, men jeg synes noe er annerledes. Jeg fant et maleri på gulvet under sengen, og det hang jeg opp på veggen. Det var er et maleri av universet med alle som bor der. Men det er helt svart. Ikke engang en stjerne å se. Men, det rare er at jeg kan ikke huske at jeg har et slikt maleri. Ting er så annerledes med det på veggen.