Erlends Emporium

17 Minutter, 18 Sekunder:
Digi Charat - Only one, no.1 (on air size) - 0:51
Digi Charat - Welcome! (Puchiko version) - 4:18
Digi Charat - Madoromi Afternoon - 6:00
Digi Charat - Dejiko Theme - 3:02
Digi Charat - Puchiko Theme - 3:07

Erlends Emporium het butikken Erlend drev. Det var ingen som visste hva han solgte der for han holdt aldri åpent. Derimot sto han ofte ved inngangsdøra og ropte at det var noen helt fantastiske ting der inne og at alle burde gråte dagen lang for at butikken ikke hadde åpnet enda. I dag derimot, var ikke en slik dag. Det var stille. Bare et skilt ga med ti meter store bokstaver et lite hint om hvor han var: "ERLEND ER UTE PÅ EVENTYR, GLED DERE TIL HAN VENDER TILBAKE MED ENDA MER FANTASTISK TIL BUTIKKEN!"

Han tittet inn vinduet på et hus. Erlend hadde valgt akkurat dette huset fordi det så veldig vanlig ut. Det var nødt å være noe av enorm verdi gjemt her. Han så en liten gutt på 7 år som lekte med lego der inne. Det var visst ingen andre i nærheten, så han snek seg inn vinduet og bort til gutten.
-Hei du småen.
-Hvem er du?
-Jeg er Gud. Jeg heter Erlend.
-Å?
-Vet du hva Gud er?
Gutten nølte litt.
-Ja, er ikke det han som har sånn ransel fylt med små barn?
-Nei lille skapning, du tar så feil. Gud er en person som kan gjøre alt i hele verden. Hvis, for eksempel, Gud synes at du burde smøres inn med honning og melk, så vil det skje.
Erlend tok honning og melk opp av ranselen sin og smurte gutten inn med det, men den lille skrek og bar seg slik at en forferdet mor kom styrtende inn på arenaen.
-Hvem er du, skrek hun? Hva er det du gjør med Neopål, den lille kvasten min?
-Jeg er en lege, svarte Erlend. Du kan kalle meg Dr. Erlend. Jeg gikk forbi da jeg så denne menneskeklumpen krype ut av vinduet. Jeg reddet ham og nå smører jeg ham inn med honning og melk slik at han skal assosiere negative følelser med det å krype ut vinduet. Da reduseres sjansene for at han vil gjøre noe slikt i framtiden. Ja, for du vil vel ikke at lille Neopål her, denne lille framtidige Korpsgeneralen, skal krype ut av vinduet og dø?
-Å nei, gud, nei, det vil jeg ikke!
Hun hjalp til med å smøre inn innvollebylten hun kalte en sønn. Neopål på sin side begynte å gråte da han fikk sviende honning i øynene.
-Nå fungerer det, ropte Erlend. Fortsett med dette en stund til, jeg skal bare på toalettet en tur.

Erlend gikk ikke på toalettet. Straks han hadde forlatt rommet snek han seg inn igjen med et håndkle dynket i sovesaft som han presset mot mors nese. Da hun hadde besvimt fortsatte han sin samtale med Neopål.
-Som du ser, din biologiske automatron, så er jeg gud. Det jeg ønsker skjer. Jeg ønsket at du skulle bli dynket i honning og melk, og jeg ønsket å bytte ut din mor med den sofaen dere har i stua.
Han flyttet mor til der sofaen sto, og sofaen til der mor lå.
-Farvel Neopål, farvel din tapre statue!
Så dro Erlend tilbake til butikken sin og fortsatte å forkynne budskapet om de fantastiske konsumentervervelser som ventet på åpningsdagen.